Anitas funderinger om hus og hage

Snøft

2011-05-04T21:24:00.005+02:00

Kattungen Yannik har etter tur revet ned alle frøpottene mine. Nå var den siste blomkarsen i gulvet så det smalt, men det gikk bra.
En liten katt vil gjerne sitte i vinduskarmen mens han venter på å bli stor nok til å være ute. Han må være kastrert før vi slipper ham ut. Minst.

Alle de historiske engangsblomstrende rosene har klart seg fint. Agatha ser helt rå ut - for en tøffing! Verre med de H3-4 fra Rosa Røyse som er på grensa til å klare seg her. Magnoliaen ser nesten ut til å ha takket for seg. Greit nok for meg - er man pingle, så får man bare dø. Da kan jeg plante en pimpinellifolia til.

På må ha-lista står nå flytting av stauder, storkenebb, et par peoner, kanskje et par roser, litt clematis - BoGRønt har relativt godt utvalg, så får det andre komme som det vil. Her er det masse vedlikehold å ta tak i og et uthus som må beises.

Den som har lyst til å bli med på tur for å se EKTE magnoliablomstring, kan gå på bloggen min Hagelangs. Herlige Karlstad stadsträdgård!

Det går mot vår

2011-03-15T20:15:00.003+01:00

Langsomt og sikkert går det mot vår. Snøen ligger nesten over stakittgjerdet, men vi ser at det blir mindre av den for hver dag som går.

Yannik og jeg gjorde opp status på hagebloggen Hagelangs i dag. Bildet ble tatt da han spontant hoppet opp på bordet, som han egentlig ikke får lov til, for å sjekke tulipanene. Han rev ikke ned vasen.
Snille pusegutten - i kveld har jeg skylt drikkekartonger for å lage store plantepotter, store nok til at små pusegutter ikke skal sette de små labbene sine på dem - og velte dem.

Nå skal jeg legge frø i bløt over natta. De må gjemmes godt, så små pusegutter ikke tror det er mat.

Den siste reisen...

2011-03-03T21:34:00.011+01:00

.... eller hvordan ta farvel med en firbeint venn
Den dagen man skaffer seg et dyr, bør man også tenke over at man med meget stor sannsynlighet vil overleve sin hund eller katt.

Når kjæledyret blir sykt, gammel eller skadet, er det menneskets forbaskede plikt å ta beslutningen om at den kan få slippe. Det er forferdelig og ubehagelig, men livet består nå ikke alltid av solskinnsdager.

Derfor vil jeg dele med dere en av de fineste bloggpostene jeg har funnet om temaet. Elin tar i bloggen "Hund og henne" tak i den vonde beslutningen en må ta. Elin har mange hunder, hun er aktiv hundekjører og har i omsorg "pensjonister" fra hundekjørere.

Trekkhunden Braathen og hans bror Sas ble kjendiser blant annet i Lars Monsens naturserier. Men egentlig har Braathen klart å bli kjent helt på egen hånd, sammen med Robert Sørlie vant han og spannet det berømte Iditarot-løpet. Men en dag tar det slutt. Som med vår Lille My, hun ble svært syk på kort tid - var 15 år og hadde levd sitt liv. Den samme beslutningen måtte eierne til Braathen nå ta på hans vegne.

Les "Det vanskelige valget om liv eller død" og ta ekstra godt rundt den lille vennen. De er vår trøst og støtte, lekekamerater og små kompiser. Det minste de kan forlange av oss, er at vi gir dem - i deres alders høst, en verdig sorti.

FOTO: LILLE HJERTE
- 15. september 2010 - Cedric vokter Lille My sin grav under epletreet -

Etter en lang sorg kommer en stor glede

2011-02-21T15:29:00.003+01:00

Livet går videre, det gjør jo alltid det. Som duetten mellom Elias Akselsen og Roy Lønhøiden, "Det er mørkest like før det gryr av dag". Forrige torsdag kom en nydelig liten mann inn i livet vårt. Lille Yannik, en Maine Coon, så liten, søt og yndig. Han var litt redd i begynnelsen og foretrekker helt klart å ta kontakt på egen hånd. Ikke rart etter som han kom fra en storfamilie med katter, og overgangen til en familie med bare en katt han aldri hadde sett eller luktet før, ble litt skremmende.

Vi har tenkt og snakket mye om å få en etterfølger etter den salige Lille My. Jeg har bomringt, det gikk ikke slik vi helt hadde tenkt før tilfeldighetene og litt stjernestøv gjorde at noen kattevenner skulle hente katt i det samme oppdrettet. Nå sover Cedric og Yannik i samme kurv. Dette har gått over all forvetning. Cedric har fått en lekekompis som faktisk forsvarer seg ganske godt.

Cedric er det nærmeste man kommer en ekte skogkatt, faren hans var av den gamle sorten som levde ute, kom hjem innimellom og gikk og gikk over et enormt revir. Det er ikke umulig at ørna har tatt ham i vinter. Maine Coon skal vissnok stamme seks huskatter som Marie Antoinette sendte til Wiscasset i Maine, da hun planla å rømme for å unnslippe den franske revolusjon. En god historie, men neppe mer enn det. De er etterkommere etter katter innført til Det nye landet, trolig på 1600-tallet.

Den store forskjellen på huskatter og såkalte rasekatter, jeg har hatt flere av førstnevnte, er tydeligvis at Yannik er mye mer vant til å bli håndtert av mennesker. Han er rett og slett sjokkerende stoisk og rolig av seg. Ikke helt ulik sin etter hvert gode venn Cedric.

Stillheten etterpå

2011-01-23T00:13:00.010+01:00

Så ble man igjen påminnet om sin egen skrøpelighet. Døden banket på, brått og ugjestmildt. En snill, god kollega og venn ble denne uka drept i en bilulykke. Vi har fulgt hverandre i over 20 år. Vi fikk barn nesten samtidig og har delt både sorger og gleder. Vi skulle gjøre så mye sammen, le og drikke te - i skapet står fortsatt tekoppen med masse søte, små kattunger på, som jeg fikk spontant "fordi du er ei slik herlig jinte..."

Vi savner henne slik. Livet er ikke laget slik at det skal slutte så brått og tidlig. Vi har tent lys, satt fram et portrettbilde og pyntet med hvite roser på arbeidspulten hennes. Vi har grått, fortvilet og rast, men hun kommer aldri mer tilbake. Denne uka skal vi følge henne den siste lille biten.

"You were only waiting to this moment to be free...."
Den kanskje vakreste melodien The Beatles skrev, om den sårede fuglen som synger så inderlig "in the dead of night".

Om noen måneder synger svarttrosten igjen i det store almetreet ved kirkegårdsmuren.

FOTO: WIKIPEDIA, UKJENT OPPHAVSMANN

Ekte rase, sa du?

2011-01-19T20:38:00.007+01:00

For snart 40 år siden kjøpte mine foreldre en labrador retriever. Det var såpass spesielt at folk spurte oss hva slags hund dette egentlig var. Zita, som vi kalte henne, var en liten, kortbeint hund med ganske spiss snute. Hun dro rett ut i vannet og søkte etter noe hun kunne apportere. Hun fikk grå snute og grå poter, egentlig lignet hun veldig på disse tidlige St. Johns dogs fra Newfoundland. Zita fotfulgte oss unger, gikk uten bånd og kom på innkalling. Hun døde bare 9 1/2 år gammel av kreft.

De neste hundene kom fra anerkjente oppdrettere. Den ene fra Sandylands kennel i England, samme oppdrett den engelske dronningen har handlet hund hos. Det var en forferdelig sta hund som aldri kom på innkalling før hun ble overkjørt av en bil og ble kurert for rampestreker. På disse årene gikk Golden retriever fra å være gyllenbrun til å bli nesten helt hvit.

Den siste hunden til foreldrene mine er støvsugereren Lissie, alltid i aktivitet, håpløst bortskjemt, spiser omtrent alt og er omtrent allergisk for alt. Faren min sier at det genetiske mangfoldet til labradoren er ganske dårlig blitt. Alle er i slekt med alle, denne ble kjøpt langt inn i Sverige, uten at det hjalp noe særlig på friskheten. Og nå er det også kommet to "linjer", jaktlabrador og utstillingslabrador. Det er gått over hundre år siden de første av rasen ble krysset fram, egentlig har både golden, flat og labrador samme opphav. Det kan komme gule flatcoated og svarte golden-hvalper, men de er ikke "godkjent" og kan ikke stambokføres... At noen krysser labrador og puddel og kaller det labradoodle, er kanskje det beste for rasen på lengre sikt. Nytt blod...

Logikk? Rasen har vært gjennom en kjempelang utvikling, eller degenerering om man vil, de siste 40 årene. Zita var langt friskere enn det Lissie noen gang kommer til å bli. Fra mine venner rasekatteiere hører jeg at det eksperimenteres og krysses fram de underligste katteraser i USA - utgangspunktet er ofte de ikke fullt så fine huskattene. Vi får stadig spørsmål om Cedric er av rasen Maine Coon. Han er en sunn og frisk skogkatt, men helt uten stamtavle...

Endelig tilbake - 2011

2011-01-10T19:25:00.005+01:00

"No Englishman would ever dream of dying in someone else's house..."

Jeg har følt at jeg har arbeidet i ett siden midten av oktober. Alt har gått i en eneste dur - og så kom jula - med litt fri. Et stykk Cedric som spiste på julestjerna - hipper'er rakk vi ikke kjøpe inn. Julestua ble demontert for ei uke siden.

Og så fikk jeg noen velfortjente fridager - ganske mange - og så tomt det ble i vinduskarmen. Bør snarest se om det er liv i pellizene, hvilket det neppe er - sikkert vært for kaldt for dem i vinterdvalen... Kanskje?

Og da oppdaget jeg Downton Abbey på NRK. Med Maggie Smith som den uspiselige gamla på enkesetet og alle intigemakerne både "upstairs" og "downstairs". I går var den tyrkiske prinsen også så frekk at han døde mens han forførte godsets vakreste datter.

Da kom den veldig overklassereplikken "No Englishman would ever dream of dying in someone else's house..."

Og hagen! Kan noen filme litt mer av hagen? Har jeg ikke sett dette godset før i en film? Les mer om Highclere Caste her

Litt tørt akkurat nå

2010-11-25T21:44:00.003+01:00

Tida bare renner avgårde. Dagene går i beina på hverandre og blogging har hatt en gradvis overgang til fjesboka.

Er det slik å bli skikkelig voksen? Tida flyr avgårde og plutselig er det advent snart. Allerede? Hvor ble alle timene av? Dagene blir kortere og plutselig er det snart jul.

Imens er det adventforberedelser. Gleder meg!

"The hand" og gamle bein

2010-11-11T10:30:00.009+01:00

Noen som husker The Addams Family? Originalen av en TV-serie som ble laget på 60-tallet dukket opp på SVT utover 70-tallet. Det var en passe morbid motvekt mot statskanalen. Familjen Addams, som de kalte den, var en dysfunksjonell familie i et slags slott.

Datteren i huset hadde en dukke uten hode, kalt Anne Boleyn, etter den første kona Henrik VIII fikk henrettet.

Men den aller kuleste, syntes jeg, da - var tjeneren, "The Hand", hånda, den som vinket folk inn og som kunne dukke opp og hjelpe til der det var behov. Så praktisk!

Jeg har et arbeid som i blant fører meg ut på spennende reiser til en ikke alt for fjern fortid. Noen husker kanskje funnet av et kvinneskjelett i Åsnes? Det ble identifisert som Anna Østmo, halshugget, henrettet for å ha tatt livet av sitt nyfødte barn på slutten av 1700-tallet.

Historien om Anna og alle de andre henrettede sto på trykk i papirutgaven til Glåmdalen nå på lørdag, men er foreløpig ikke lagt ut på nettet. Nå skal skjelettet hennes C-14-dateres, kanskje hun også kommer på museum. Landets aller siste henrettede, rovmorderen Kristoffer Svartbækken, fikk gravstøtte på Løten kirkegård.

Et par steinkast herfra jeg bor, ligger det gamle retterstedet Galgebakken. Beinrester og skjelett er funnet i jorda. Galgen samt steile og hjul ligger omtrent hvor bussholdeplassen er i dag. En soldat ble brent der for 300 år siden, for det man kalte "unaturlig omgang med ei hoppe". Både han og dyret ble brent.

"The Hand" er nok ikke annet enn hånda til den stakkars forbryteren som hadde gjort noe kriminelt ifølge Christian Vs norske landslov. Og da er det ikke så morsomt lenger. Den som vil gløtte inn vår onde fortid med et menneskeverd ganske annet enn i dag - værsågod, Torgrim Sørnes hjemmeside "Ondskap". Uten han ville vi visst lite om hvem disse menneskene var...

I blant blir jeg bare så ååååååå....

2010-11-09T09:45:00.005+01:00

Kaste kattunger i elva? Hallo, ga du ikke katta di p-piller, eller gad du ikke å sterilisere henne?

Da kunne du vel bare kaste katta og ungene samme veien? Katter er noe du får gratis. Bare å sjekke finn.no, så er det alt for mange småpuser som gis bort.

Husker noen hun kroatiske jenta i den røde hettegengeren som ble filmet mens hun lo og kastet hvalper i elva? Hun fikk det ganske hett etterpå. Denne kattekastende karen i hettegenser og joggebukse er så langt ikke identifisert. Men vil få det ganske tøft om noen av de som har kommentert artikkelen finner ham....

Gubbetøfler

2010-11-08T21:10:00.007+01:00

Tøfler for menn, godt forede med bred lest. Høstens beste kjøp. Slike trange dametøfler med tynne såler, kanskje en liten hæl, smal lest og null hælkappe. Nei takk. Så får det heller bære seg at Cedric bruker dem som kosedyr. Men hva er egentlig en tøffel?

Papoosh, (persisk: پاپوش) er navnet på en klassisk, myk tøffel med oppbøyd spiss og uten hælkappe som tradisjonelt ble brukt blant annet i Persia. Dette persiske ordet har siden gitt betegnelsen pampusse til en lett, hælløs tøffel eller en såkalt oversko. Broderte silketøfler i liturgiske farger hørte også med til pontifikaldrakten hos prelater i den romersk-katolske kirken.

Slike søte, broderte tøfler hadde jeg som liten, med supermyk såle som etter hvert sprakk midt under foten.

Det danske og norske ordet "tøffel" og svenske "toffla" er lånt fra kortformen tüffel av det tyske pantoffel og franske pantoufle som igjen er hentet fra det italienske pantofola, et ord av kanskje gresk opphav. Pantofler, og også pantøfler, er en eldre betegnelse brukt i dansk-norsk.

Mine slektninger i Gudbrands egen dal kalte dem for "toffle´", og de ble ganske "rottige" da de ble gamle. Altså "råtne", dvs i full oppløsning.

Takk til wikipedia. Men gode er gubbetøflene. Og varme.

Dama som kunne sin bibel

2010-11-04T23:17:00.005+01:00

En ny test, en ganske morsom en også - hva kan du om personene i bibelen? Nå må jeg innrømme at kristendomskunnskap, som faget het i min tid, var ustyrtelig morsomt. Jeg kunne profetene på rams, men spør meg ikke om det nå. Mest var det gøy fordi jeg kunne tegne og illustrere historiene selv. Det var manna for en som kjedet seg med for mye kateterundervising.

Jeg ryddet i de gamle skolesakene mine og fant igjen disse kladdebøkene. De ligger nå på loftet og venter på at noen skal le like mye som det jeg gjorde da jeg fant dem. Det var mange favoritthistorier i Det gamle testamentet.

Om Moses - som jeg syntes var ganske så skummel, helt til han måtte stå og se på at folket hans fikk gå inn i det forgjettede land, og han måtte legge seg ned og dø. Om de sjalu brødrene til Josef, som solgte han til farao og lurte gamlefar til å tro at han var revet ihjel av villdyr. Dårlig gjort!

Kveldens quiz var "Hvor godt kjenner du bibelens personer?" Jeg fikk 14 rette av 15 mulige med beskjed om å søke neste biskopstilling...

Ta testen HER.
Illustrasjonen er hentet fra Dorés illustrerte bibel. Den lå i det støvete skolebiblioteket og var min favoritt på grunn av de dramatiske illustrasjonene.

Jeg søkte på teologi på universitetet, mest for å få en fot innenfor i systemet. Det ble til slutt helt andre fag. Kanskje jeg skulle ha gått det, bare for å ha sett hvordan det var...

Mørketid og filmtid

2010-11-02T19:38:00.009+01:00

Denne blogger har kanskje noen ganger postet innlegg om én av de beste vampyrfilmene. Ever. Forleden la jeg ut på Hagelangs-bloggen om planting av hvitløk.

Det er ikke frost i jorda og tørker det litt mer opp nå, skal jeg plante enda flere. Det var sliten spansk hvitløk som fortjente et bedre liv enn å etterspire på kjøkkenbenken min. Håper de evner å sette sideløk.

Snakk om troll i ord. Jeg var ute på jobb i dag og hørte en interessant diskusjon på NRK P2 om vampyrer - de dydige Twilight-vampyrene, de kule vampyrene i "True Blood", og den klassiske Dracula-fortellingen. Den beste innspillingen ble gjort i 1992 med Gary Oldman som den udødelige rumenske greven, Anthony Hopkins som vampyrjeger Van Helsing, Winona Ryder som Mina Harker/Elizabeta og Tom Waits som den besatte, fluespisende advokaten Renfield.

Da kom jeg på at det ligger en ulest roman i bokhylla om Vlad Tepes, modellen til Dracula. Han som stoppet tyrkerne med å spidde dem i titusenvis, slik at sultan Mehmet bremset litt opp. Grevens kjæreste kastet seg fra et tårn og ned i elva framfor å overgi seg til tyrkerne. Det er ikke noe Bram Stoker fant på. Da han forbannet kirkens menn, sin kristne tro og kløyver krusifikset, for at Elizabeta ikke fikk en kristen begravelse, er det en punkrocker som skriker, ikke Oldman. Jeg så utstillingen på butikken Avalon senere det året, Eiko Ishiokas kostymer til filmen. Blant annet den røde dragerustningen og gjengangeren Lucys mange kjoler.

Og hva går på TV akkurat nå? Episoden hvor The Simpsons er i Transylvania med Mister Burns som Dracula og Smithers som den tullete fluespisende Renfield som messer "Maaaaster..."

Simple twist of fate... Forresten, Keanu Reeves er elendig i denne filmen. Men han bare hopper vi over....

Søndag er avslapping

2010-10-31T19:50:00.004+01:00

Eierne har arbeidet hardt i huset i helga, nå er det halloween som kan skremme selv den beste ut av katteskinnet sitt. Men Cedric synes det er greit å slappe av foran TV¨n. Legg spesielt merke til at han har Mummitrollet-dyne!

Og hva er bedre enn når Eieren setter på IKEA-reklamen på mac´en, der 100 katter ble sluppet ut i en engelsk IKEA-filial. Søtere går det knapt an å gjøre det.

God natt, kjære Oslo

2010-10-29T19:49:00.007+02:00

Besøk i hovedstaden. En stor by som jeg har bodd i et av de mest forvirrede og lykkelige perioder i livet. Skulpturen utenfor Historisk-filosofisk institutt på Blindern. Her holdt jeg hus i endel år. I blant følte jeg meg like tom som skulpturen.

Det var studentboom og elendige fasiliteter. Trangt på forelesning og professor Pi som syntes at vi burde gjøre opprør, det hadde hans 68-er generasjon gjort. Særlig. Vi var glade for å ha studieplass og innfant oss heller med trangboddhet, sprengte seminarrom og overfylte lesesaler.

Vogts gate på Torshov. Pizzasjappa på hjørnet var redningen mang en gang da vi slepte oss hjem etter alt for lange dager. Ikke rart de har et funkisprakthus som heter Soria Moria, også kalt det rosa kulturslottet.

Det har forandret seg mye her på alle disse årene. Blant annet fantes en bokhandel som het Bokfinken, den hadde en fantastisk innehaver og veldig spennende bøker. Senere ble den til restauranten Matfinken.

Akerselva. Så ofte vi kunne, gikk vi langs elva og gikk tur i de gamle strøkene til Hønse-Lovisa og hennes skaper Oscar Braaten. Her er vi oppe ved Nydalen hvor det er blitt mediehusenes høyborg, studentenes BI-filial og konferansegjestenes Radisson Blu-hotell. De gamle fabrikkene står fortsatt, men har helt andre funksjoner i dag.

I kveld tok jeg Oslo-quizen uke 43 i Aftenposten. Jeg fikk 17 rette av 20 mulige. Jepp! Er kjempestolt og kan med fordel si at jeg nok lærte noe på de årene jeg bodde i den byen Lillebjørn Nilsen laget "God natt, kjære Oslo" til:

Ditt lys blir aldri slukket. Ingen klapper på din pute.
Men av meg skal du få en vuggesang.

...

Ta testen HER.

Når menn ser rødt

2010-10-28T22:04:00.005+02:00

Først var det at de blonde hadde det morsomst. Eller at de rødhårede var de frekkeste. Nå skal forskerne ha det til at menn stiller flere intime spørsmål og setter seg nærmere kvinner som har på seg rødt tøy.

Har du opplevd det på arbeid at noen plutselig ble mer interessert eller overstrømmende fordi du hadde på deg et rødt plagg? Neppe. Kanskje ikke denne kule, røde blomsterkjolen fra H&M "Garden"-serie, men et rødt skjerf, røde sko eller ei rød jakke? Litt bedre respons.

Noen som lurer på hvorfor Gro Harlem Brundtland ofte valgte røde detaljer. Smarte Gro. Røde negler for eksempel. Det er nesten litt overlesset... Kanskje ikke helt bak mål at Dorothy i "Trollmannen fra Oz" reiste gjennom fantasien gjennom sine røde sko. Eller at den lille jødiske jenta som ble sendt i døden, i Steven Spielbergs "Schindlers Liste", hadde rød kåpe.

Sist jeg telte, hadde jeg få røde plagg i skapet mitt. En rød bluse med broderier, som regel brukt i jula. Er rødt egentlig en spesielt anvendelig farge?
Hva synes dere???

Skikkelig overgammel

2010-10-26T14:37:00.007+02:00

I dag ble jeg 82 år gammel. Jeg tok testen "Hvor gammelt snakker du".

Det passer jo godt på en museumsgjenstand som vokste opp blant gamle mennesker som tilsynelatende alltid snakket om gamle dager.

Og som hadde masse bøker om gamle mennesker som levde i gamle dager.

Aftenpostens språktest er laget er lingvister og da bør man vite hva man driver med.

Ta testen HER.

Jeg, en museumsgjenstand

2010-10-25T20:51:00.007+02:00

Utryddingstruede ord
Quiz i Aftenposten

Nyord er flott - men ikke hvis de fører til at vi mister det gamle ordforrådet vårt! Ordene nedenfor påstås å være utryddingstruet - kan det være sant? DU vet vel iallfall hva de betyr?
Ikke umulig at alder spiller en rolle for resultatet her! Du fikk 16 rette av 20 mulige. Hurra for museumsvokterne!

- Frekt, jeg kan da ikke noe for at jeg er født gammel.

Ta testen HER.
FOTO fra Napoleon IIIs lille, beskjedne leilighet i Louvre.

Egoet - sett fra utlandet

2010-10-24T20:01:00.007+02:00

Slik vil engelskmenn selge seg selv i turistsjappene. Dette er Bonnie Prince Charlie - en franskbodd Stuart-arving - med både skotske og franske aner.

Charlie tapte slaget ved Culloden mot engelskmennene. Mannen flyktet til kontinentet ved hjelp av de selvoppofrende skotske tilhengerne sine. Selv levde han siden et ynkelig og alkoholisert liv. Men vi skal huske ham som parykkkjekkasen på kjekspakka.

Det er veldig interessant å se hvordan franskmennene og engelskmennene nå skal takle de begredelige økonomiske nedgangstidene. Engelsmennene svelger unna og viser seg ikke i gatene. De klemmer seg sammen på T-banen og lar det stå til. 500.000 i offentlig sektor skal sies opp, masse flott gammelskog skal privatiseres, blant annet der Lille John og Robin Hood en gang lekte sisten med Sheriffen av Nottingham.

Franskmennene går ut på gata og protesterer. De protesterer og demonstrerer nesten bestandig når man er i Paris. Sist gikk vi akkurat klar av en generalstreik som lammet det offentlige transportsystemet. - Vi er sånn i Frankrike, sa den vennlige mannen på hotellet. Eva Jolie sier at protestene skyldes at det elitistisk styrte Frankrike benytter hasteargumenter. At det skal gå så fort og så kan man ta bryderiet med at folk blir rasende og går ut på gata og letter på det sosiale trykket.

Og så tar man selv en test når man sitter i sin trygge og varme stue etter ei langøkt i hagen. Norsk sikkert både i hodet og i tankesettet. Og jeg ble sannelig en amerikaner!
Ta testen sjøl - tenker vi er flere av samme sort. Om vi tør å innrømme det. Det er kanskje mer kred å bli engelsk, fransk eller tysk...

QUIZ: Hvilket land kommer du fra - mentalt sett?
SVAR: Du er en amerikaner. Du liker tv og fast food, og du tør si hva du mener!
Ta testen HER.

Jeg vil ikke vite noe om...

2010-10-19T09:23:00.004+02:00

.... Einar Gelius´sexliv. Hvorfor skulle jeg det? Om jeg ikke tilfeldigvis hadde befunnet meg i en bladkiosk og fått det kastet i ansiktet på framsiden av VG. Kilden er Se og Hør.
Men vil jeg vite?
Nei.

Bildet er hentet fra Gudfaren-parodien til Monty Python, kalt The Bishop. Denne var nok morsommere for folk den gangen, da man ikke skulle le av kirkens menn.
Trur jeg foretrekker den pythonske tilnærmingen her. Legg også til debatten gutta tok med kirkens menn etter filmen "Life of Brian". Fullstendig verbal overkjøring av den lillakledde herren Mervyn Stockwood, the Bishop of Southwark.

En fugl av en annen dimensjon

2010-10-17T21:51:00.005+02:00

Noen ganger stopper man opp og tenker - hun ga oss jo så mye! De engelske avisene annonserte mandag at Dame Joan Sutherland hadde gått bort i en alder av over 80 år. Jeg sto i bladkiosken på metroen og bare sto stille og tenkte: Hun har sunget det som er av store kvinneroller. Hvem gjør "Nattens dronning" etter henne?

Og hun brakk beina for to år siden da hun drev hagearbeid hjemme i Sveits. Hun kom seg, men syknet inn og døde. "Det er bare å takke for alle gledene hun ga oss. Hun ble en lysende pillar på operahimmelen og hun vil absolutt gå inn i historien som en av de aller største" konkluderte en rørt Kjell Hillveg i lørdagens Dagsavisen.

Her er blomsterduetten "Viens, Malika" fra operaen "Lakmé". Det ligger masse flott ute på You Tube med henne, Luciano Pavarotti og Marilyn Horne. Her de to damene sammen på scenen. Selv hadde damen, som ble æret av dronningen opptil flere ganger, bedt om en liten, privat begravelse. Teppet har gått ned.

- Brava Dame Joan, Bravissima.

FOTO: WIKIPEDIA

Jellon - og andre britiske fristelser

2010-10-17T10:29:00.008+02:00

Den blindede løven ønsker alle besøkende velkommen til British Museum. Han har sikkert hatt øyne av glass og stein, men de er borte nå. "Jellon", for "lejon" på svensk, om noen har vært på Nora og Mira sin blogg. British Museum er én av de mange severdighetene i London som har gratis inngang. Og vi dro. Og ble imponert.

Også her har man måttet utvide museumsområdet med å innlemme flere bygninger. Blant annet står museumsbutikken under "tak", den ses i bakgrunnen. Her gjorde vi flere kupp fra temautstillinger som er pakket ned forlengst. Strekket med tak i glass og metall er samme grep som pyramiden i Louvre. Veldig stilig.

Katteelskerne får mer enn nok med å studere alle kattemumiene i den egyptiske avdelingen. Her var det skikkelig trøkk av folk. Det gamle Egypt er noe som "alle" har et forhold til. Særlig den yngre generasjon. Her lå også utpakkede menneske-mumier på flere tusen år. Makabert og fascinerende på en gang. Sekhmet heter den slemme løvefjes-søsteren til kattegudinnen Bastet, hun som sto for flom og uvær. Bastet var lykkebringende. Mange av kattene som ble mumifisert ble drept med vilje (!) og sannsynlig solgt videre som lykkebringere.

Et faraoansikt. Det vrimlet av faraoer fra alle dynastier. Britene var noen kløppere i å få med seg egyptiske skatter. I etterklokskapens ånd er det sikkert riktig at noen sikret dem for fremtiden. Museet hadde også en kommentar til krigen i Irak. Vi leste på en plakat av 100.000 uerstattelige gjenstander fra det gamle Mesopotamia og Irak er blitt borte, museer er plyndret etter invasjonen. Tror noen at disse noen gang kommer tilbake på et museum?

Et sint ansikt i jade fra aztekerne. Deres kultur omkom i møte med den spanske erobringen. Det er skrevet mye om hvor imponerte spanjolene var over kulturen og byggverkene deres. Vel drev aztekerne menneskeofringer og var ganske krigerske av seg. De var så hatet av de andre stammene at spanjolene fikk grønt kort i gå inn i azterkernes rike.

Det gikk under 1521, da hadde spanjolene torturert og hengt den siste kongen for å få tak i aztekernes gull. Motecuhzoma lever videre i den voldsomme magesykdommen turister kan pådra seg på reise i disse strøkene, kalt "Motecuhzomas hevn".

ALLE FOTO: LILLE HJERTE

Loppis er gøy

2010-10-16T17:16:00.003+02:00

Loppemarked på idrettsbanen på Oppstad. Et av distriktets største hvor de har omtrent "alt". Vi kom litt etter at de verste trøkket hadde gitt seg. Og vi fikk fantastisk mye til totalt 275 kroner.

Legg merke til DDR-helten Jon Blund. Endelig, jeg ønsket meg så inderlig en slik dukke da jeg var liten. Hele 18 Nemi-blader til 5 kroner stykket, en engelsk-norsk-engelsk ordbok, den prisvinnende filmen "Klassen", et blått Cookiemonster til Lille Hjerte, Madame Tussaud-romanen "Marie" av Dorrit Willumsen som jeg leste for minst 27 år siden.

Vi har akkurat vært i London - og på hennes voksmuseum, jeg tenkte mye på akkurat denne romanen da vi var i der. Nesten mystisk at "Marie" tilfeldig skulle ligge framme på en reol og bare vente på meg!? I tillegg kjøpte vi en skinninnbundet Oxford-engelsk ordbok i to bind samt en kosegris til Cedric.

Det kaller jeg et godt kjøp.

En kveld med Minette

2010-10-07T09:33:00.009+02:00

Jeg trodde jeg ikke skulle plante noe mer før vinteren. Men så kom en telefon fra en hagevenn:
- Hallo!? Vi har plantet noen roser her og så er det en Minette igjen til overs til deg.
- Tusen takk!

Vel avgårde til fots med Cedric på slep - han går gjerne tur med Eieren, så lenge det ikke er for mye biltrafikk. Vel tilbake gjennom gata med Cedric fortsatt på slep, bærende på en stor rotbit i RIMI-pose. Rekvirering av mannfolket, graving av enormt hull, ned med Minette og masse god svart jord rundt. Etter et liten tur i en gammel hage, sto også en akeleje klar for planting i en MEGA-pose. Den kom også ned i rotebedet. Rotebedet er nå fullstendig invadert av storknebbene jeg plantet. Og bra er det. Men irisene sliter litt. De må jeg flytte neste vår.

Irisene vil passe perfekt på graven til Lille My. Hun var alltid så glad i å legge seg under bregner, bladliljer og rosene. Cedric var fornøyd med valg av plantested og marsjerte rundt rosen flere ganger. Her sto et gammel tre som vi måtte ta for halvannet år siden da det var råttent innvendig og truet strømledningene over hagen.

Da Roseforeningen hadde registrering av gamle hageroser i juli, kom det inn mange Minette´r som har levd en navnløs tilværelse rundt om i distriktet.

Minette og hennes medsøstre hadde neppe vært til hadde det ikke vært for napoleonskrigene, en hardt skadd soldat som ble roseforedler Vibert og en viss Joséphine på Malmaison.

Minette lever sitt nøysomme liv her i nord som et minne og en etterdønning fra napoleonskrigene. Hun kan råtne opp i dårlige somre. Men har en duft som overgår all verdens moderne parfymer.

Minette betyr ifølge den franske ordlista "pusekatt".
Var det ikke det vi visste, Cedric?!

Naturens spisskammers

2010-09-26T19:36:00.006+02:00

Stor feiring for min mor som fylte 70 år i går. Litt motvillig til å bli gjenstand for stor feiring, men desto hyggelig med et lite og koselig lag. Maten ble bestilt fra den lokale superkokken Max Ivan - der alt er fra lokale leverandører, både fisk og vilt - selv hønene som leverer eggene til eggerøra, bor i bygda.

Elgsteik, elgkarbonader, tiurfilet, gravet gjedde (bildet), ovnsstekt ørret, krabbesjell, diiigre reker, laks og skinke toppet med tyttebærmousse, sauser og dressinger - samt potetsalat slik den skal være - med sennep, creme fraiche og tynnskåret purre, var noe av det rikholdige koldtbordet hadde å by på. Elgkarbonader smeltet på tunga. Vi storkoste oss, spiste, mimret og skålte for jubilanten. Etterpå var det hjemmelaget karamellpudding og antatt verdens beste karamellsaus med fløte. Ingen snarveier.

Jubilanten har alltid stekt og brast for alle, nå fikk hun være gjest i sitt eget lag. Endelig. Det var på tide!

Dagen etterpå ble for det meste tilbragt stille og rolig. Lang lunsj, sortering av epler, tapping av eplevin og rydding i hus. Og en hvil verdens beste sofa.

Jellon

2010-09-24T17:37:00.004+02:00

Bloggerne Noras Paraply og Miras Mirakel har dilla på løver, eller lejon, også kalt jellon. De avfotograferes og legges ut på bloggen. Generelt er det veldig mange flotte løver å se i Stockholm. Herover det få.

Denne prektige og sinna løven er fra Louvre i Paris. Det er ganske mange flotte detaljer i selve slottet, om man ikke har et voldsomt behov for å gå i kø for å se den bittelille innglassede Mona Lisa. Det kommer en egen serie på bloggen om små og store motiver fra Louvre - og da snakker vi ikke om kunstverkene.

La denne fine løven være inngangen til en ny helg. Cedric og jeg har lagt oss på sofaen og ser ut på regnet.

Kort levetid

2010-09-22T22:04:00.004+02:00

Både min egen og Byrons Acer Aspire One har dødd. Disken på min er konstatert død av min venn dataeksperten. Garantisaker er opprettet og maskiner er sendt til verksted.

Egentlig er det ikke snakk om å reparere noe som er såpass ødelagt. Det er begge gått i stykker innenfor garantitiden, så oppgjørets time er nok rundt hjørnet om noen uker.

Men likevel sitter jeg med en ekkel følelse. Jeg er nok en kjip forbruker som har bidratt enda mer til søppelberget i verden med å kjøpe rimelige småmaskiner. Håper innmaten blir resirkulert i det minste.

Lukten og smaken av høst

2010-09-21T10:47:00.009+02:00

På tide å introdusere en ny blogger - Roy Lønhøiden har bloggen "Grensetilfelle" og den tar opp smått og stort langs riksgrensa, som er en grense av et annet slag. Finnskogen som vi kaller den.

Roy skriver om pizza'n på Austmarka - som kanskje må legge ned, om Tangen - som er vårt svar på Rivieraen - hvor han tar sine friske morgenbad i sjøen Møkeren.

Eller som Roy skriver om disse store skogområdene Nitahå-Jussi mente "det är mina skogar, fast jag äger dom inte":

Det er mange forskjellige meninger om hvor grensa til Finnskogen går, eller hva som er kriterier gode nok for at det kan kalles finnskog.

Denne gangen tar han for seg høsten. Bildene er hans egne.
Forresten tror jeg linerla har dratt nå. Det var kaldt i natt - og i kveld må vi fyre i ovnen.

Les Roy sin blogg HER.

I dag er kurven hans

2010-09-20T22:33:00.003+02:00

I kveld har Cedric lagt seg i den gamle flettekurven etter min tippoldemor. Den som han og My kjempet om helt fra han var liten.

Han ville helst ligge ved siden av henne, men det var hun mindre begeistret for. Han har holdt av plass til henne siden før helga og sovet på stolen ved siden av. Men i kveld ser det ut som han endelig forstår og ikke forventer at hun legger seg der noe mer.

Det sies at en hund sørger i to uker etter at hundevennen er gått bort. Lillehund hos foreldrene mine sørget ikke en meter over Gamlehund. Jeg vet ikke helt hvor lenge katter sørger. Det går kanskje i bølger for dem som for oss. Akkurat nå er vi mest opptatt av at det sprutregner ute. Og at værmelderne har antydet at vi får en veldig kald høst.

- Hørte du det, Cedric? Ser ut som vi må fyre i ovnen framover.

Teite telt - eller hvordan finne PENE klær

2010-09-19T20:55:00.011+02:00

Zara, Nelly, Gina Tricot og alle de andre får ha meg unnskyldt. Jeg liker ikke klærne deres. Det er omtrent som i eventyret der stesøstrene til Askepott ville kappe av seg en hæl og en tå for å at den lille glasskoen skulle passe. Slik er det med meg i klesbutikker. Jeg hater mikrostørrelser og fjelltelt. Et sted innimellom der befinner min klesstørrelse seg.

Og store klær er ofte stygge klær. Designet med omtrent like bra fargevalg og snitt som de som lager fjelltelt.
Jan Thomas er en OK fyr. Endelig står han opp for oss fjellteltdamer. I dagens VG kan vi lese:

- Er du størrelse 46 og over, er det så og si umulig. Plutselig er alt uformelig eller helt merkelig i snittet, i billige, stygge materialer med triste farger, stygge mønstre og rund hals som bare gjør deg større på de stedene du ønsker å minimalisere.

Han har mange av de samme synspunktene som damene i "Motepolitiet", de som får gull ut av gråstein, eller jenter som enten går så inn i jobben sin eller alle andre rundt seg, at de helt har glemt seg selv.
Selv har jeg arvet kroppsfasongen etter to arbeidshester av noen bestemødre. Ikke like kult i 2010 som i 1910.

Her var det mange gode innspill selv for den som litt for ofte liker å stupe inn i fleece og dongeri.

JA
- V-formet hals
- Empireliv på bluser, topper og skjørt.
- Sort og mørke farger fordi det gjør alt smalere og lengre.
- Klare, fine farger på tilbehør og topper.
- Dressjakker med kun én knapp rett under bysten
- Ytterjakker innsvinget i livet rett under bysten
- Cardigan og skjørt med forskjellige lengder i kanten
- Jakkelengde rett nedenfor hoften
- Sko med spisse tupper og høye hæler
- Lange smykker, gjerne i lag på lag.
- Lange skjerf som ikke knytes og surres, men henger over nakken og ned på hver sin side foran.
- Body med korsett under kjoler
- Omslagskjoler

NEI
- Rund eller oval hals
- Vide, uformelige overdeler med rysjer og blonder
- Bare lyse farger, fordi det gjør alt større og bredere
- Dressjakker med mange knapper og/eller lavt plasserte knapper
- Jakkelengde rett ovenfor hoftene
- Mye og elleville mønstre, som prikker, dotter, blomstrete, striper osv.
- Lag på lag med klær.
- Mye paljetter og stener, fordi det forstørrer
- Sko med runde tupper
- Lengre skjørtelengde enn rett under knærne

Om for eksempel Ella Fitzgerald hadde slått gjennom på platemarkedet i dag, ville hun både ha blitt sendt på hard diett med personlig trener og fått laseroperasjon pga utstrakt brillebruk. Så godt at det aldri ble nødvendig.

Swing it, Ella. It´s only a Paper Moon.

Ikke kjerring, ennå

2010-09-18T21:31:00.003+02:00

Jeg liker mørk sjokolade, dyr rødvin, å sove i min egen seng, legge meg tidlig, sove lenge og å gå tur. Men jeg er nok ikke kjerring. Men det med sexappeal og morsomheter er jeg noe mer usikker på. Utstrakt bruk av ironi, kanskje.

RESULTAT:

Du er ikke blitt en kjerring.
Gratulerer! Det er ingen ting ved din personlighet som indikerer at du er blitt en gammelmodig tante som er redd for nye ting. Du er åpen, holder hodet og kroppen i form, og liker å reise nye steder og oppleve nye ting. Du har beholdt din sexappeal og er en morsom person som mange liker å tilbringe tid med.

Mammas eplepai

2010-09-18T17:26:00.004+02:00

Denne her er kjempelett og veldig god. Kilden er matsidene i svenske Aftonbladet, som igjen bruker oppskrifter fra Svenska Dagbladet.

Våre svenske venner har mer enn nok med morgendagens valg - vi får bake eplepai og følge med så godt vi kan.

Ingredienser:
7 stk epler
2 dl hvetemel
1 dl sukker
125 gram smør

Sett ovnen på 175 grader, skrell skjær ut og del opp eplene i båter. Legg dem tett i en form.
Bland mel og sukker og hell det over eplene. Skjær opp kaldt smør med en ostehøvel over dette igjen, slik at det dekker mel- og sukkerblandingen.

Stekes i ovnen til den får en gyldenbrun farge - ca 45 minutter. Rekker til 4 sultne eller 6 beskjedne personer.

Alene

2010-09-17T20:38:00.011+02:00

- Vad jämrar du för?
- Hon har ju funnits jämt, och nu finns hon inte mer!

- Du vet att ingen får finnas jämt. Vi föds och vi dör, så har det ju alltid varit, vad jämrar du om.
- Men hon fattas mig, hon fattas mig så att det skär i bröstet.

De mortuis nil nisi bonum.
Intet ondt skal tales om de døde.

Cedric er trist. Vi går stille gjennom dørene og finner ingen makrellstripepus som roper av glede.

FOTO: ALF-KAARE

Du har en venn i meg

2010-09-15T18:43:00.007+02:00

Lille My
08-09 1995 - 15-09 2010
Ungenes mest trofaste og eldste venn, vår morsomme, lille og nevrotiske stripepus har forlatt oss. Hun var så glad i de gamle epletrærne. Nå har vi begravd henne under et av de eldste trærne, ved de gamle rosene der den store høstastersen fra Line snart vil blomstre. Her skal hun hvile de slitte små, svarte potene sine.

Treet har den samme utsikten hun satte så pris på. Under tre fot med jord har vi i kveld begravd en liten venn som alltid hilste med halen og var der for oss. Særlig da vi var syke. Hva er mer naturlig å spille Randy Newmans "You got a friend in me" akkurat i kveld.

Ikke se sånn på meg, My. Det er ikke alle forundt å ha kjent en slik liten katt som du. Og aldri skal noen andre puser bære navnet ditt.

Det vil alltid være bare en My.

Nesten som en katt

2010-09-13T21:52:00.005+02:00

Det skal mye til for å bli like myk som en katt. Men denne yogatimen var den beste så langt. Nå henger øvelsene litt mer sammen. Favoritt er foreløpig "kriger" og definitivt ikke "klovn". Hodestående er ikke noe for meg.

Derimot fikk jeg abstinens da vi ikke tok stillingen "fisk" hvor hodet tar i mot kroppsvekta mens vi løfter skuldrene. Så jeg gjorde den innimellom alt det andre... Ehhh... PC-skuldre... De er ikke fullt så stive som de var. Så får vi se hvor støl jeg blir i morgen og senere i uka. "Katt" er forresten en bra stilling.

Når jeg tenker etter, var "katt" en av de første gymøvelsene vi lærte på skolen. Tenk så mange belastningsskader man hadde unngått om disse små øvelsene var blitt gjentatt i hver gymtimene i de 9 årene vi gikk på skolen. Kinesernes linjegymnastikk er nok ikke helt bak mål, selv om de selv har slutta med det.

Istedet ble det trøtt ballspill og oppdeling av lag på rekke fordelt på 1 og 2. Jeg har aldri vært noen stor helt i gym. Men verdens beste gymlærer hadde vi på videregående skole. Han mente vi nærsynte like godt kunne gå kjemperaskt for å få opp pulsen, istedet for å jogge, i utegymmen. Synd han ikke visste om yoga.

Illustrasjon: Rick Tillotsons yogakatter på Amazon.

Duppeditt og datt

2010-09-11T22:32:00.005+02:00

Nok en mobil har flyttet hjem til oss. Denne gangen har vi adoptert en Samsung B2100. Forbrukertester mener den skal tåle alt fra å dette på bakken, ligge i en meter dypt vann, være med på badet mens eieren dusjer, bli kjørt over av en bil (!). Vi kjøper mobiler uten abonnement her i familien, da kan SIM-kortene byttes alt etter som. Men alle mobiler er nok ikke ment å være med der eieren oppholder seg. Vi skifter vissnok ny mobiltelefon omtrent årlig.

- Kjøp i hvert fall ikke den nye iPhone4, den er det bare masse tull med, sa en god venn.

- Hahaha, kanskje dere skal satse på den DORO-telefonen med store taster for barn og gamliser, humret en 16 år gammel venninne.

- Jeg har arvet denne etter min søster, den er maken til min 6 år gamle Nokia, sa modern.

- Nokia N97 har kjempebra kamera og filmopptaker, men jeg mistet alt for lett tastelås-knappen, kommenterte en venn.

- Sony Ericssons W-serie er best. Min siste holdt i 4 år, påpekte Unge Byron.

Hva slags mobiltelefon har du - og hva er du mest fornøyd med av funksjoner og brukervennlighet?

Lille My er 15 år!

2010-09-09T14:31:00.004+02:00

Erkepus, stripepus og alles kjære røytepus - også kjent som Lille My, feirer sin 15 års dag i dag.

En dag i oktober for snart 15 år siden ble en liten mager stripekatt hentet på Skarnes. Det var en hel bråte med de yndigste små stripekatter i kullet - og den som klatret oppover beinet mitt og hengte seg opp med klørne, ble med hjem.

Hun fikk raskt navnet Lille My fordi hun var så rampete. Dagen i dag har forløpt stille og rolig, hun har sovet i Eierens seng og fått noen hyggelige tilbakemeldinger fra sin unge samboer Cedric.

Lille My har vært en grei - om noe nevrotisk, katt og har inntil nå hatt en god helse. Hun er 76 år i katteår, det ene øyet hennes har grønn stær, hun ligger ofte og sløver, er ikke like kjapp mer og defintivit ikke ivrig med å tilbringe natta ute.

De beste gratulasjoner i anledning dagen, Lille My. Gaven var en pose Pussi kattemat og masse kos.

Vi er vel ikke helt der, akkurat

2010-09-06T23:10:00.005+02:00

Ny runde yoga i dag. Enten er jeg er i litt bedre form siden sist, eller så tok jeg meg alt for mye ut. Åpenbart kan man strisvette av yoga, sikkert en nybegynnergreie. Blodsirkulasjonen er mye bedre, skuldrene like stive og bekkenet sårt. Men i morgen vil jeg være i bedre form enn jeg er nå.

I den grad elefantguden Ganesha eksisterer, ville han vrengt snabelen sin av latter da den stive pinnen prøvde å tøye seg utover i opphøyd meditativ ro. Men det hjelper å trene.

Det var søndagsturen, det

2010-09-06T15:59:00.007+02:00

Roy Lønhøiden tok med seg gitaren og gikk opp til Dronningens Utsikt. Et gammelt utsiktpunkt til de sju blåner og langt inn i Sverige, oppkalt etter dronning Sophie som oppholdt seg her i sommerferiene på slottet Skinnarbøl. I mange somre, før unionsoppløsningen, red hun hit opp på sin lille ponni.

Var ikke det en kul søndagstur, så vet ikke jeg. Uten forsterker eller mikrofon eller noe. Og det kom masse turglade folk. Se Roy live HER.

Heia Roy!

Eplecider og eplevin

2010-09-05T18:12:00.003+02:00

Vi har en overmåte stor eplesesong. Eplene modner raskere enn vi kan behandle dem. Derfor går mange rett i bøtte, pent oppskåret med skall og det hele, med avkjølt vann over. Stå i tre dager, sil av, tilsett litt vinsyre og Atamon etter behov - og visp inn så mye sukker du synes du behøver, heller over på flaske. Det er enkel cider som klarner på noen dager i flaske kjøleskap. Deilig drikke. Nå må vi faktisk lage mer her...

Vi har også satt i gang produksjon av eplevin, inspirert av vårt fine opphold i Hardanger i sommer. Der lar man en butt eplebiter med vann, sukker og gjær stå og gjære og stelle seg selv. Etter mine beregninger kan vi tømme av eplene fra bøtta og sile vinen om ca tre uker. De står nå og gjærer i et lunt rom som holder ca 20 grader.

Og smaken skal visst bli bedre med lagring. Tipper vi kan servere den mot juletider neste år. Kirsebærlikøren fra i fjor sommer var herlig da vi hadde festlig lag tidligere i sommer. Den tørre cideren - som da kom fra Kopparbergs bryggeri i Sverige, tilsatt en del kirsebærlikør. Kir breton, Kir normand alt etter som.

Jeg husker at alle la fruktvin oå 70-tallet. Ikke at alt ble like godt, ifølge mine kilder - jeg var så ung at mormors hjemmebryggede øl var det sterkeste jeg ble servert. Det var i parantes bemerket så sterkt at jeg ble svært trøtt av det. Men å servere saftig cider til det samme barnet? Njet.

Kongsdøtrene - nydelig vandrehistorie

2010-09-02T20:35:00.009+02:00

For 150 år siden stoppet Ludvig M. Lindeman på gården Gjølstad på Brandval. Han fikk høre en utrolig rørende ballade av Olea Pedersdatter Jølstad. Hun var født på Hofoss og ble enke tidlig. Ifølge Trond Nordby - professor i statsvitenskap og selv fra Hofoss - bestyrte hun gård og arbeidsfolk utmerket.

To unge jenter kommer til det kongelige slott for å søke arbeid. De vever et stort, praktfullt tøystykke til dronningen og forlanger 12 mark i sølv som betaling. Dronningen synes det er alt for lite for et slikt vakkert arbeid og tilbyr de to sønnene sine til dem hver - i betaling. Så avslører de to vakre ungjentene at de er dronningens egne døtre. De hun solgte som små til tyrkerne for tre tønner gull. De to jentene gikk helt fra Frankrike, for å konfrontere sin grådige mor.

Balladen finnes i flere varianter fra hele landet. Sinikka Langeland synger og spiller her Oleas versjon om de to bortkomne kongsdøtrene med sin store konsertkantele, på gruedialekt.

Sinikka har gjort mange flotte tolkninger av våre folketoner - hun spiller viser, Bach og jazz og er på Manfred Eichers legendariske plateselskap ECM.

Her er teksten, slik Lindeman skrev den ned:

Der kom to piger i Kongens Gaard.
- To Roser og ædelige Blommer.
Dronningen ute for dem monne staa.
- Frå Guldbergom ere vi kommen.

Vil du no leie to Piger i Aar?
- To Roser og ædelige Blommer.
Ja je vil leie to Piger i Aar.
- Frå Guldbergom ere vi kommen.

Itte kan vi brygge og itte kan vi bake.
- To Roser og ædelige Blommer.
Så får vi heller den raude Guld lage.
- Frå Guldbergom ere vi kommen.

Den eldste hun renne den Væven saa lang.
- To Roser og ædelige Blommer.
Den yngste hun vov den Væven saa trang.
- Frå Guldbergom ere vi kommen.

Hva skal I have i vævarlønn?
- To Roser og ædelige Blommer.
Tolv marks penger kan lite forslå.
- Frå Guldbergom ere vi kommen.

Den eldste skal min eldste sønn få.
- To Roser og ædelige Blommer.
Den yngste skal til min yngste sønn gå.
- Frå Guldbergom ere vi kommen.

Er det slik kømmi i dette Land
- To Roser og ædelige Blommer.
at vi skal ha vor Broder tel Mand?
- Frå Guldbergom ere vi kommen.

Hvor har I vøri i atten Aar?
- To Roser og ædelige Blommer.
Vi har vøre i Guldbergom blaa.
- Frå Guldbergom ere vi kommen.

Hvor lenge skal I være i Guldbergom blaa?
- To Roser og ædelige Blommer.
Tel dess Gud Fader giver os Bø (Bod).
- Frå Guldbergom ere vi komme.

Kvernknurrens måned

2010-09-01T11:34:00.005+02:00

Strålende høstvær og kanskje rekker de sønderlåtte rosene enda en blomstring før Hufsa kommer med frosten sin. I dag er det eidismesse og en kvernstein som merke i primstaven. Eidismesse har ikke noe med kvinnenavnet Eidi å gjøre, men det er en typisk småkomisk fornorsking av latin.

Minnedagen Ægidii abbatis var til minne om Egidius, en gresk helgen som man tilba mot tørke. Kremt, nå kan man ikke beskylde sommeren for å ha vært spesielt tørr. Her i våre himmelstrøk er det blitt satt nedbørsrekorder og fandens oldemor har måttet hente fram gummistøvlene sine.

Så var det kvernknurren. Blar man i den mentale minneboka, erindrer mange sikkert eventyret i kvernknurren i Asbjørnsen og Moe: "Gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken". Var han gretten, som han var omtrent hele tida, kunne han holde igjen kverna med den digre kjeften sin.

Grøss.

Om det ble pent vær i dag - hvilket det er, ville det føre til tørke og lite vann til å drive kverna. Sist jeg sjekket vannstanden i Glomma, virket ikke det som noe stort problem akkurat. Legg så til dette bildet, platecover av "Devil´s Tune", ei plate dedisert folkemusikk som skal være inspirert av fanden, djevelen, kvernknurren, huldra, grimen, fossegrimen og alle de andre demoniske vesener som nå er forvist til bibliotek og folkloristikksamlinger.

Endelig en herlig treningsform

2010-08-30T22:48:00.006+02:00

Trening skal ikke være vondt. Jeg har erfart det litt for ofte. Kan ikke drive med spinning, det orker ikke bekkenet, step ser jeg for dårlig til, zumba blir for voldsomt foreløpig, svømming og (vann)aerobic er brukbart, coreball er for hardt for prolapsen nederst ryggen, pilates er deilig og yoga seiler nå opp som den nye favoritten.

En time med svett, klossete innsats, instruktøren roste og sa jeg var flink, hmmm, ikke kan jeg de glidende overgangene mellom øvelsene, jeg er stiv som en pinne og skuldrene har trekt seg sammen i en tilsynelatende kronisk krumbøyd stress-stilling. Men det gjorde ikke vondt verken under den timeslange treningen eller etterpå. Om jeg blir støl i morra, helt sikkert.

Og det beste er at det ligger yoga-kurs liggende ute på You Tube, for både nybegynnere, gravide og de veldig myke og spreke. Yoga-matte lar seg vel oppspore et sted i nærheten.

Høres mest ut som en nyfrelst her....

En sommer er over

2010-08-29T15:23:00.011+02:00

Grågåstrekket har allerede reist over oss. Nede i veien begynner et av trærne å felle gule blader og vi har satt på varmepumpa. Det høstes, alt for tidlig.

Sommeren vekslet mellom sprengvarme og regn. Hageeieren ergret seg mye over at den fine roseblomstringen gikk i ball. Nå i ettertid har sikadene spist opp bladverket på gallicarosen. Denne hagen har fått mer enn nok nedbør. Det har vært veldig fuktig inne ved taigaens ytterkant.

Her hvor den europeiske sletten begynner - grensefeltet ligger ved foten av Finnskogen. Hit dro jeg for å besøke Laila Langbråten, en virkelig dyktig hageeier i sommer. Hun har svært mange ulike stauder. trær og roser. En oase inne på Finnskogen, bygget opp fra omtrent intet. Hos oss i bykjernen kunne beplantning og ikke minst veksten på endel av buskene, vært mye bedre. Derfor koser jeg meg med disse bildene nå. Hagen er åpen for omvisning om sommeren.

Lailas praktfulle hage - slik den framsto i juli - ses HER.

Sover søtt

2010-08-22T16:59:00.003+02:00

Verdens kanskje søteste pus har en slitsom tid nå. Det kryr av skoglemen ute, men de ser ut til å dø helt på egen hånd lenge før han får kloa i dem. Ikke rart at han må hvile litt i blant med kosedyret Zebra.

Men like etter at dette bildet ble tatt, våknet han og gikk til angrep på stakkars Zebra.

Det er gjerne av sine egne man skal ha det. Kosedyr eller ikke...

FOTO: LILLE HJERTE

Nytt passbilde

2010-08-20T13:37:00.003+02:00

Digitale pass forventer at du tar av deg all ytre stæsj, briller, store øredobber ol. Ansiktet legges i alvorlige folder - dette på grunn av digital ansiktsgjenkjenning på flyplassene.

Og man må se rett fram og etterpå avgi fingeravtrykk. Dette for å komme inn i USA. Vi har ikke tenkt oss dit med det første... Resultatet var en sliten, halvgammel avblomstret figur som tittet trøtt inn i kamera.

I gamle dager hadde det svenske musikkbladet OKEJ en morsom spalte, "Varför skrattar dom på Arlanda", hvor det ble viderebragt ikke spesielt heldige passbilder av kjente musikere og artister. Stakkars Magnus Uggla så ut som han var skremt halvt ihjel. De i passkontrollen kommer til å få det på samme måte når de ser bildet av meg. Ser ut som jeg kan sovne når som helst. Og håret så ut som det på Playmofigurene.

Forfengelighet, hvor forsvant du på veien!?

Glemte minner

2010-08-19T22:48:00.011+02:00

Det er fint jeg ikke husker alt det som engang var.
Det er bra jeg ikke minnes at vi engang var et par.
Det er flott jeg ikke husker at jeg fulgte henne hjem.
Alt det der er tatt av vinden var det Telthusbakken fem?
Heldigvis så har jeg glemt det.
Hun er null og niks for meg.
Og jeg husker ikke heller
at hun sa hun elsket meg...

.

Sensommer og flere tusen mennesker på Byfesten i Kongsvinger. DonkeyBoy for fjortisfansen. Det kunne ikke vært bedre avslutning enn Lars, Lars & Lars i deLillos med den kanskje beste og mest underkjente sommerlåta. "Glemte minner".

Vi fikk selvsagt også "Balladen om Kåre og Nelly". For et ypperlig band.

13 bøker på 3 timer

2010-08-18T12:03:00.008+02:00

13 skolebøker fikk bokbind i løpet av 3 timer. Det må være ny personlig rekord. Lærte det grunnleggenede av min mor da jeg selv peste med tape og papir for 30 år siden. Nå er det jeg som klipper, taper og forsterker hjørner og bretter.

Etterpå var jeg så sliten av jeg gikk og la meg. Og sovnet omgående. Det er ikke bare skolestartere som er trøtte om kvelden.

Dette vakre bokbindet er av en av de mest legendariske utgivelsene i vår sivisasjon - The Book of Kells. Gamle bønnebøker og bibler fikk gjerne gjenbrukt pergament fra andre skrifter da de ble masseprodusert i klostrene. Det tok lang tid å håndtegne, male og skrive av gudsordene.

Noe helt annet er at de inne i en bønnebok fant fragmenter av noe som var langt mer interessant. Utregninger basert på Archimedes' geometri, kilden var åpenbart mannen selv før han fikk et romersk sverd gjennom halsen. Matematikere har regnet ut at hans ligninger i de nevnte bønnebøkene først kan matches i dag med de mest avanserte matematiske modeller.

Man tenker så mangt mens man bretter og klipper. Kanskje sivilisasjonen hadde sluppet unna noen religionskriger hvis vi hadde løst flere fjerdegradsligninger.

Skriftene viser at Archimedes var i ferd med å lage en metode for å beregne uendelighet. Det er lenge, det. Lenger enn 3 timer med bokbindpirking.

Enda flere dagliljer

2010-08-16T22:30:00.008+02:00

Dagliljen Frans Hals ble kjøpt inn i fjor da Line S og jeg hadde et raid i distriktet. Den er en vakker tofaget guloransje sak som virkelig lyser opp ved de gamle epletrærne.

Frekke Crimson Pirate går kanskje Johnny Depps sjørøver en god gang. Den ble sikret på salg i år. Den har foreløpig kun kommet med en blomst. Det kommer sikkert flere neste år - den lillagule fra forrige daglilje-post kommer nå med ny omgang blomstring straks. Snakk om overflødighetsplante.

Det samme med Darling Deception. Mye penere i virkeligheten enn på bilde. Selv om den er 80-talls pretty in pink aldri så mye, minner den mye om en gammeldags skål med jordbæris og bær.

Den siste blomsten på den vennlige hyrden - Gentle Sheperd. Det artige med dagliljer er at de blomstrer over en lengre periode. Desto større plante, desto mer blomstring. Mine gammeldagse gule dagliljer fra mormors hage - noen som vet navnet på denne sorten? - sto svært lenge i sommer

.

Ei låt, tre historier

2010-08-14T22:30:00.007+02:00

Cat Stevens gjorde som Bob Dylan på 70-tallet. Skulle han beholde sin mentale helse, måtte han gjøre noe drastisk - som å konvertere til en annen religion og gå dypt inn i seg selv. Jødiske Dylan ble kristen, svensk-greske Stevens gikk til islam. Nå er begge karene ute på turné. Dylan har beveget seg tilbake til sin fars religion, Cat Stevens - nå Yusuf Islam, har kuttet Islam som etternavn. Han gir svar på alle mytene om Cat Stevens på sine hjemmesider. Alderdommen gir nok noen og enhver sine overraskelser.

Denne låta har på grunn av VGs snedige reklame fått sin renessanse. "Father and son" er en nydelig skildring av at livet må leves framlengs og forstås baklengs. Til originalversjonen ble det spilt inn en musikkvideo som holder godt den dag i dag. Den gamle mannen og den vesle jenta møtes til et sjakkparti den gamle har spilt mange ganger og den unge ikke helt forstår.

Yusuf Islam var ikke spesielt populær etter at han fordømte Salman Rushdies "Sataniske vers". Men han har donert masse av sin sikkert store formue til veldedige formål. Han turnerer nå og fikk mange til å gråte av glede i Australia da han sang sine gamle klassikere tidligere i sommer. Ronan Keating lot ham synge verselinjene til den gamle mannen i sin versjon av "Father and son". Om man ser bort fra den tåpelige musikkvideoen er det forbløffende hvor utrolig godt stemmen til Yusuf har holdt seg. I motsetning til Dylan sin hese kråkerøst.

Den mest rørende versjonen av samme låt gjorde Johnny Cash sammen med Fiona Apple. Cash gjorde mange helt utrolige innspillinger på slutten av sitt liv sammen med produsenten Rick Rubin. Denne versjonen er den gamle mannens såre oppgjør med seg selv.

Hvilke av dem foretrekker du?

Gamle og nye bekjentskaper

2010-08-12T22:16:00.022+02:00

Solhatten Magnus kjøpt på salg. Det ser ikke ut som den skammer seg over det. Jeg håper den vil trives i wannabe-bedet, det som egentlig er bare rot og tull med noen heldige innslag. Det bedet irriterer meg skikkelig, det er egentlig den hvite moschata-malvaen som bør bo der og spre seg helt vil. Så får jeg bestemme meg hva som skal vekk neste år. Neppe Magnus.

En gammel rugosa-forelskelse som aldri går over. Jeg har plantet Therese Bugnet i alle hagene jeg har hatt - de to første gangene gikk det ikke bra. I den siste hagen grov vi dem opp og de flyttet til mine foreldre. De er blitt kjempestore. Så nå håper jeg at også mine blir minst like gigantiske. En grei og pen rose, men den er kresen i matveien. Vil helst ha god moldrik jord. Lite sykdomsutsatt.

En døende skjønnhet, den siste blomsten på den ukjente albarosen fra Bjørke i Kvam. Den antatte Joséphine de Beauharnais som ikke er en Maxima. Den hadde massevis av fete knopper, men nedbørsrekorden tok knekken på de fleste av dem.

Enda en daglilje, også plantet i fjor, Gentle Sheperd. Jeg husker svakt at den kom hit etter et av de raidene som Line S og jeg hadde i nabolandet. Takknemlig skapning som blomstret på trass i regnet. Den står i et bed med iris og en rosestorknebb som ser ut som den trives litt for godt. Kanskje jeg flytter dem neste år til det som kanskje skal bli dagliljebed. De liker seg akkurat i denne delen av hagen mellom epletrærne. Gresset er sånn passe der nede, men åpenbart bryr det dagliljene meget lite.

Den rålekre sorbetfargede lilla og gule dagliljen har dessverre mistet navnet sitt. Lappen er vekk... Er det noen som vet? Den kommer med masse knopper nå. Den ble plantet i fjor og det skal absolutt bli enda flere dagliljer neste år.

Dette er en virkelig gammel skjønnet. Men den har mistet navnet sitt. En fylt rød georgine fra mormor. Knollene er minst 40-50 år gamle. Hver vår bar hun dem opp fra jordkjelleren. De lå på gråpapir og var i utmerket form da vi fraktet dem vekk for to somre siden. Hun må ha elsket rødt. Det hvite huset hadde røde sveitserstil-detaljer og røde hagekrakker etter at morfar og mormor hadde renovert hus og hage på 1950-tallet. Alle georginene hennes har ikke slått ut ennå. Det er mye å glede seg til!

Gjør dagen lyseblå

2010-08-08T22:24:00.013+02:00

Sommerfest med gode venner og dagen opprant med sol. Etter som hagen er litt trist akkurat nå, ble det heller roser fra blomsterhandleren, de sprang ut akkurat til kvelden.

Ballonger må man ha. Barnslige som vi er, liker vi ballonger med fasong, ikke slike dumme ballongdyr, men lyseblå hjerter.

Oldemors gamle kaffeduk. Den er flekkete og bøtt minst en gang, men den har nok hørt mer bibelord og fromme kommentarer enn den fikk i går.

Et slikt gammelt klenodium som fortjener å bli brukt. Bare broderiet må ha kostet mange timer. Enten er det oldemor Thea eller hennes lydige yngstedatter Berthea, som var oppkalt etter den bolde moder, som har laget den.

Vertinnens armbånd. Katter, selvsagt, laget av glasskunstneren Astrids Glass på Magnor. Dette husets katter ble veldig husville da 25 gjester invaderte huset. Cedric sov ute i hagen i natt, Lille My gjemte seg på ungenes rom. Nå sover de og koser seg over at huset er tilbake slik det pleier å være.

Velkomstdrinken var overmåte vellykket. Den var så populær at flere spurte etter oppskriften. Kir Normand, eller Kir Breton alt etter som, er en normannisk versjon av den berømte festdrikken. Istedet for calvados tar man 1 del kirsebærlikør og 5 deler tørr cider. Kirsebær kom fra egen hage.

Vepsen kan ikke ta feil. I de glassene som ble gjenglemt ute, fløt i dag 12 døde veps.

Barokke kvinnfolk

2010-08-05T22:33:00.022+02:00

All denne barokken kan ikke forlates uten å nevne kanskje den ypperste av dikterne fra 1600-tallet. Dorothea Engelbretsdotter. Hun skrev salmer som ble bestselgere. Hun brevvekslet med Petter Dass og var en kjent størrelse i Bergen. Hun var datter av Anna Wrangel og Engelbret Jørgensen, domprest i Bergen domkirke, og giftet seg i 1656 med kapellanen Ambrosius Hardenbeck. Praktisk nok etterfulgte han sin svigerfar som sokneprest. Han "fikk" datteren og slapp å gifte seg med presteenka.

Både ektemannen og sju av de ni barna døde tidlig, hun hadde masse personlig elendighet å øse ut av i sine salmer. De små barna døde fra henne, én etter en. De to guttene som klarte å vokse opp, forsvant til sjøs og døde i krig og hun mistet kontakten med den siste gjenlevende. Hvilken mor klarer å overleve slikt?

Dorothea var en tøffing. I romanen "I Dorotheas hus", flyttet forfatteren Torill Thorstad Hauger inn i det restaurerte huset hennes som nå står i Gamle Bergen. Det er en spennende roman - jeg har den som utslitt pocket etter at jeg la opp forfatterskapet til TTH i 3. klasse på videregående. Her møtes flere skrivende kvinner. Også Christian IVs datter Leonora Christina, hun som satt på straff i Blåtårn for sine egne og sin manns synder i så mange år mens hun diktet sitt "Jammersminde". Leonora Christina fikk minst 15 barn hvorav sju ble voksne...

I romanen "Francis Meyers lidenskap" lar forfatteren Henrik Langeland det være oppdagelsen av et ukjent manus av Petter Dass som "avslører" at Dass og Dorothea hadde en intim og flørtende korrespondanse. Ektemannen Ambrosius forstår vi måtte ha vært en skikkelig trøtting som knapt matchet hennes livlige natur og intellektuelle kaliber.

Det er helt sant at de to korresponderte. Dass besøkte også henne i Bergen. Men vi vet ikke mer. Kanskje de var brevflørtere på avstand, det var jo trygt. Folk kan, ifølge Langeland, legge det de vil i ordlyden i brevene - men de er livlige. På denne tiden ble også de før nevnte minnetavlene malt i Stavanger domkirke, og barokken var ikke noen knipsk tidsalder. Det flommet over med følelser. Hele tiden. Da Dorothea ble beskyldt av mannlige konkurrenter for ikke å ha skrevet salmene og sangene sine selv, svarte hun at kritikerne "burde settes i karantene på ei øde øy eller kastreres..."

Det er død, tårer, jammer og tristhet i salmene hennes. Følelsene måtte ut. I "Aftensalme" gjør hun det klart med én gang:

Dagen viker og går bort. Himmelen blir tung og sort.
Solen har oss alt forlatt.
Nær oss er den mørke natt...

Selv danske Thomas Kingo korresponderte med henne. Nå har ikke Dorotheas salmer akkurat overlevd fram til i dag. Likevel er hun den første kvinnelige forfatter i Norge, og som faktisk diktet på morsmålet og på dialekt. Kingos salme "Sorgen og gleden de vandrer tilhope" synges fortsatt.
De kunne dette med hjerte og smerte.

ALLE BILDER: WIKIPEDIA

Ni sønner og sju døtre

2010-08-04T16:17:00.017+02:00

Vi kan ikke slippe tusenkunstneren Andrew Lawrenceson Smith ennå. Han har også laget de minnetavlene som henger i Stavanger domkirke, her følger en rekke detaljer fra minnetavlene - eller epitafium. Som denne over Elisabeth Christensdatter Trane, ei mektig dame som kom fra den store Traneslekta og Losnaætta.

Elisabeth fødte 18 barn, 16 av dem overlevde - og hun overlevde også sin mann Søfren Pedersen Godtzen, borgermester og fogd. Sitt første barn, Peder, fikk hun bare 18 år gammel. Deretter gikk det slag i slag med svangerskap og fødsler i over 20 år. Kun et tvillingpar. De to døde barna er malt som små engler.

Minnetavlen må være laget etter levende modeller, særlig sønnene ser faktisk ut som enkeltindivider, mens døtrene er små kopier av sin mor. Døtrene ble gift med prester, mens mange av sønnene ble prester eller lagmenn. Ironisk nok giftet noen av sønnene seg ikke. Det ble kanskje nok med alle søsknene.

Embetsmannsklassen i Norge-Danmark resirkulerte seg selv, det er helt klart. En kjent etterkommer av dette fruktbare paret er dikterpresten Jens Zetlitz - som igjen var en av den store forfatteren Alexander Kiellands forfedre.

Liv og særlig død var en selvfølgelig del av tilværelsen på 1600-tallet. Det er kanskje interessant å se hva disse barna het og hvor gamle de ble. De må ha hatt ei sterk helse, arvet etter sin solide mor som tituleres "matrone" på minnetavlen? Vestraat-databasen følger alle disse barna. Det er mange som kan regne seg som etterkommere etter 16 barns-moren Elisabeth.

Peder Søfrensen Godtzen, f. 1631, Stavanger, d. 1707, Kvinesdal
Anne Søfrensdatter Godtzen, f. 1632, Stavanger., d. 1685, Stavanger.
Maren Søfrensdatter Godtzen, f. 1634, Stavanger, d. 1690, Stavanger
Christen Søfrensen Godtzen, f. 1636, Stavanger, d. 1705
Jens Søfrensen Godtzen, f. 1637, d. 1713, Stavanger
Karen Søfrensdatter Godtzen, f. 1638, Stavanger, d. 1721, Egersund
Elisabeth Søfrensdatter Godtzen, f. 1639, Stavanger, d. 1714, Stavanger
Severin Søfrensen Godtzen, f. 1641, Stavanger, d. 1690, Klepp
Anne Søfrensdatter Godtzen, f. 1642, Stavanger, d. 1710, Søgne
Christian Søfrensen Godtzen, f. 1644, Stavanger, d. 1675
Hulleborg Søfrensdatter Godtzen, f. 1645, Stavanger, d. 1698, Stavanger
Godske Søfrensen Godtzen, f. 1647, d. 1647
Weniche Søfrensdatter Godtzen, f. 1648, d. 1648
Agnete Søfrensdatter Godtzen, f. 1648, d. omkr. 1700
Hartvig Søfrensen Godtzen, f. 1649, d. 1733, Stavanger.
Godske Søfrensen Godtzen, f. 1651, d. 1709, Stavanger
Henrich Søfrensen Godtzen, f. 1653, d. 1733, Stavanger.
Hans Søfrensen Godtzen, f. 1654, Stavanger, d. 1721, Nerstrand

ALLE BILDER: MINIFOTOGRAFEN

Englefjes

2010-08-04T00:46:00.024+02:00

Stavanger domkirke har en fantastisk barokk-prekestol. Barokken er rødt og gull, død og liv. Nå har presten kommet nærmere menigheten, liturgien er på meget mer forståelig norsk - eller dansk, men i menigheten er det mange som fortsatt ikke kan lese eller skrive.

Løsningen ble å visualisere det åndelige budskapet. Prekestolen er fra 1658, laget av Anders Smith og betegnes som bruskbarokkens hovedverk i Norge. "Brusk" fordi formene på figurene kan minne om brusken i et øre. Røffe og meget svungne former.

I en artikkkel i Stavanger Aftenblad kan vi lese at bildene på prekestolen spenner fra Adam og Eva til Jesu oppstandelse. I norsk etter-reformatorisk kirkekunst er det aldri laget et lignende helhetsbilde. Prekestolen i domkirken er noe helt enestående i vår kunsthistorie. Det er det flotteste vi har sett. Alle de herlige detaljene og små humoristiske ansiktene på hver av figurene.

Kunstneren bak dette praktverket var Anders Lauritzen Smith. Men egentlig het han Andrew Lawrenceson Smith og kom fra Skottland. Da han flyttet til Norge, bosatte han seg først i Bergen der han mistet den første kona si, men så flyttet etter hvert til Sola, der han fikk seg kjerring og gård. Ordet "barokk" kan bety "overlesset". Det er et lite under at denne sprudlende prekestolen ikke er blitt fjernet eller slått i stykker av kirkens pietister, som fikk boltre seg uhemmet andre steder.

På 1650-tallet fikk han altså arbeidet med å lage en ny prekestol til Stavanger domkirke.
Oppdragsgiver var lensherren Henrik Below - en mangfoldig herre fra kongens indre krets, som i ung alder hadde kjempet mot tyrkerne i Ungarn. Den praktfulle prekestolen er, ifølge Wikipedia, et av de mest betydelige kunstverk i Norge fra barokktiden. Anders Smith har laget flere altertavler og annen kirkekunst i Rogaland. Stavanger Museum innehar en samling av hans arbeider.

Liv og død, rødt og gull. Denne lekne skotsk-norske håndverkeren, treskulptøren og maleren gikk bort i 1694. Han og kona Maren Knudsdatter fra Sola hadde fire barn som igjen ga dem en stor etterslekt. Men tusenkunstneren etterlot seg få om noen penger.

ALLE BILDER: MINIFOTOGRAFEN

Norgesbilder III

2010-08-02T18:45:00.015+02:00

Hvordan beskrive en ubeskrivelig flott hage man bare har lest om? Helt umulig. La denne flotte røde være en følgesvenn inn til Øyvinds egen blogg. Han har akkurat lagt ut en rekke bilder fra den omfattende rosehagen. Her er farger, dufter og en storslagen utsikt over fjorden. Og søøøte puser, så klart.

Denne blogger måtte selvsagt kose ekstra med lille Torres. En riktig kjælen og snill pelskledd frøken. Vennlig og overstrømmende mens hun går i åttetall rundt beina våre. Spikertynn stripepus som ser ut som Lille My da hun var på samme alder. Nå er My i sin alders høst og er blitt meget tykk etter å ha amusert seg på "pensjonatet" hos foreldrene mine.

Hun har til og med det spesielle blikket - og samme øyenfarge. Til og med fargene på stripene og "makrellfargen". Det var som å møte My for nesten 14 år siden. Og hun begynte og male og spinne nesten før vi fikk løftet henne opp. "Spriker" med tærne akkurat som denne her mens hun steller seg. Men Torres er mer modig og utadvent enn My noen gang har vært.

Dette er Pys, den legendariske gamlepusen med en rekke amorøse eventyr på samvittigheten. Og en mengde avkom. Av de to som bor med henne nå, Torres og Gerrard, er det helt tydelig at hun foretrekker sin datter. Den beskjedne Gerrard er mer forsiktig. Han har samme gebrekkelige psyke som den før nevnte My. Overangstfull og beveger seg helst ikke langt fra eieren.
Favorittsted: På garasjetaket....

Kan vi ane et smule ironisk og oppgitt blikk fra Pys her?

ALLE BILDER: MINIFOTOGRAFEN

Norgesbilder II

2010-08-01T22:04:00.010+02:00

Det norske ikonet. Vøringsfossen. Hit kommer masse turister hvert år for å se denne buldrende livskraftige og ganske trolske fossen. Jeg blir dårlig fortsatt av de to som stilte seg helt ute på kanten over det store juvet. Hva om de hadde falt ned? Om de hadde kastet seg utfor med vilje? Sugende og suggererende. Vi holdt oss på trygg avstand bak gjerdet. Også her var vi de eneste nordmennene. Russere, nederlendere, tyskere og en stor koloni franske jøder stirret storøyd på denne fossen som ifølge Wikipedia har et loddrett fall på 145 meter og et totalt fall på 182 meter.

Lille Grå klatret fint oppover Måbødalen i Hardanger. Vi var litt engstelige for at den gamle bilen kanskje ville synes at turen ble for voldsom. Men 11 fylker og 180 mil senere tikker den og går som ingenting har skjedd.

Det samler seg masse avfall og søppel i en bil mens man tilbakelegger lange avstander. Dette er Matmons, den våtorganiske posen til Odda kommune. Mons forteller her hva han vil ha med seg i kretsløpet og hva han ikke vil ha i posen sin. En liten maskot og en effektiv og stilig liten pus som spesielt Lille Hjerte og jeg satte stor pris på. Matmons er fortsatt med oss i bilen gjennom resten av ferien.

Havikstranda på Lista. Vi besøkte vår gode venn Øyvind i Lyngdal og han var en fødte guide som viste oss alle de store og små severdigheter langs sørkysten. Hans hage og aldeles sjarmerende stripekatter skal det fortelles om senere.

Dessverre er det alt for mange brennmaneter som nå drives mot land og en ubønnhørlig død. De stinker. Virkelig stinker. Derfor var det ikke mye badeliv langs strendene. Brennmaneter og en kraftig vind gjør det til en intens opplevelse. Det spesielle lyset her ute på landets ytterste spiss er intenst. Ganske artig var det å registrere at Aftenpostens Simmi Kaur har gjort norskamerikanerne i Lister en visitt. Vi så masse roser, frodige hager, noen digre amerikanske biler og veldig få mennesker. Kanskje de ikke orker det sterke sollyset. I hvert fall dukket det påfallende mange fram da det ble overskyet vær. Her på Østlandet tyter vi gjerne ut av husene våre når det en gang i blant blir godvær.

Kvinesdal. Sete for den legendariske Sarons Dal. Her var det stille som i graven, den store møteaktiviteten var slutt for noen uker siden. Det var helt øde og nesten nifst, men Aril Edvardsen var en interessant og sammensatt predikant. Livsverket hans vil sikkert leve lenge. For en innlandskrabbe med bedehus på hvert hjørne, var det overraskende å se enda større bedehustetthet. Her er alle salige i sin tro, får vi håpe.

Hva gjør man når man har vært innestengt i en bil i lang tid? Slenger ut noe fra vinduet i protest. Som denne lille rosa skoen. Skoens eier bor vissnok rett ved siden av funnstedet og forhåpentligvis er de to begge gjenforent. På Facebook finnes en side for "Den ensomme skoen". Vi så mange slike protest-sko på vår ferd gjennom landet.

Norgesbilder I

2010-08-01T13:33:00.019+02:00

Torpo stavkirke. Den minste og eldste i hele Hallingdalen. Anlagt på 1100-tallet med gudehoder av Tor og Odin helt øverst i tårnet for å vokte over været. Senere nesten revet ned og reddet i siste liten av Fortidsminneforeningen, som eier den og har omvisninger i kirkebygget. Jeg var den eneste norske. Hit kommer det mange tyske, nederlandske og franske turister. Men få nordmenn.

Da jeg gikk i 5. klasse, fikk jeg "Snorres kongesagaer" til jul. Det er den beste presangen jeg kunne fått og den har fulgt meg siden. Fra Ynglingesagaen om mektige Hartald Blåtann, Skjoldungeættas Helge som fikk et barn med alvekvinnen Thora - som hevnet seg med å gi ham hans egen datter Yrsa til gifte - de fikk sammen sønnen Rolf Krake, svenske Fjolne som var så full at han druknet i mjødkaret, eldgamle, frekke kong Aun som ville blote siste sønn for å leve enda litt lenger, Halvdan Svarte som druknet i Randsfjorden, til dronning Ragnhilds drøm om at det ufødte barnet skulle samle hele Norge til ett rike - det var Harald Hårfagre. Derfra helt fram til Hellig Olav som trodde han kristnet hele landet og falt på Stiklestad.

Denne lille gluggen er for de spedalske. Da den ble tatt ut, kunne de høre søndagens messe på latin, noe som kunne ta et lite dagsverk, gjennom gluggen. De fikk jo ikke lov til å komme inn i kirkerommet.
Alt innbo ble solgt fortalte vår guide, også altertavla, men den dukket senere opp igjen. Malingen er omtrent borte og man kan såvidt skimte en liten Jesus. Ei kjerring i Torpo hadde brukt den som bakstebord. Snakk om hellig bakverk!

Vestportalen med de norrøne dragefigurene og ornamentikken, senere døpt urnesstilen. 280 kroner betalte Fortidsminneforeningen for stavkirken i 1880, da hadde bygdas folk sørget for å rive koret også - så kirken er den minste, men vi aner at den kan ha vært stor. Modellen som står inne i kirken minner meget om den digre Heddal stavkirke.

Det er funnet samme drageornamentikk fra munkene på Lindisfarne fra 600-tallet, de hadde tegnet inn de samme spiralene som også finnes nordportalen i Urnes stavkirke og vestportalen i Torpo stavkirke. Torpo var viet den hellige Margaretha, i folketroen har hun overlevd som den gamle kirkelige minnedagen Mari Vassause, den 20. juli.

Les mer om denne gamle og fascinerende stavkirken på Wikipedia. Man antar at det var nesten 2000 stavkirker i landet, de fleste forsvant ifølge Wikipedia som følge av endrede behov etter Svartedauen og reformasjonen.

I 1650 var det rundt 270 stavkirker tilbake, og i neste hundreårsperiode forsvant 136 av disse. I min mors hjembygd Hof - på det gamle gudehovet, sto en stavkirke helt inntil for 150 år siden. Bare altertavla er igjen. Det kun bevart 28 stavkirker i Norge. Snur du en stavkirke opp ned, får du et stort vikingskip. De er bygd på samme vis.

Det skulle være Maxima

2010-07-16T21:38:00.010+02:00

Eller hva er det? Dette er en Maxima, i hvert fall skulle det være den etter merkelappen. Men er den virkelig så rosa? Det kan jeg ikke huske at den var. Rødskjatterte knopper har den heller ikke, mer marsipanrosa. Jeg har tidligere fått feilmerket rose fra samme leverandør, da var en Maiden´s Blush en Dronningen av Danmark. I mellomtiden har jeg flyttet fra både Maxima og Dronningen, og har nå Maiden´s Blush i hagen. Og denne her.

Her er Chloris, en annen alba-skjønnhet. Mindre og mer tettfylt i blomsten. Ytterst vakker! Hagens nesten aller vakreste nå. Chloris dukker også opp når Roseforeningen har sine registreringer. Søt og velduftende.

Det var ikke moro å være klatrerose i vinter. Lykkefund har virkelig slitt. Petersens Hybrida ble helt nedfrosset helt til rota og har såvidt kommet seg noen centimeter over bakken. Den andre Lykkefund frøs også helt ned. Men denne her har altså klart å komme med blomstring. Selv om busken er lovlig liten. Blir litt frustrert over hvor små rosene er og hvor hardt de kjemper mot ugresset. Jeg luker og luker.

Dette er en nesten ferdigblomstret versjon av den ukjente albarosen som til stadighet dukker opp på roseregistreringene på Østlandet. Den kalles Widmarkrosen og Gunnhildrosen. Her i byen finner vi den i gamle hager eller der hager har vært. Den ligner litt på Chloris, men er ikke så tettfylt. Den har mistet navnet sitt. Kanskje det var en fransk rose? Men fortvil ikke, den vil trolig dukke opp til salgs om noen år under merkevaren "Plantearven".

Dette er hagens aller vakreste akkurat nå. Malva Moschata Alba. Jeg har plantet den, men kan ikke huske at den sto akkurat her? Det gjør ikke noe, det ser ut som den har frødd seg også. Moralen er å ikke luke for godt. Det ser ut som ugrasklokkene jeg har nappet opp i hele sommer, er på retur. Håper at disse frør seg masse. Jeg skal i hvert fall heie på dem.

Private bilder på jobbtelefon

2010-07-16T11:40:00.004+02:00

Akkja, dette er ingen agurknyhet, men en sann beretning om Frp-eren som synes det er andres ansvar å sørge for at hennes private meldinger og MMS-bilder blir slettet før telefonen lånes ut videre.

Alle som har disponert jobbens mobil, VET at man ikke legger private meldinger og MMS på denne. I så fall sletter man det når telefonen leveres inn. Eller?

Jeg klarer ikke helt å synes synd på de som er berørt. Jobbmobil er et arbeidsverktøy, noe man faktisk ikke kan påberope seg å bruke privat som man selv lyster. Minner om en anekdote fra min kjære nå dessverre avdøde foreleser i politisk teori, professor Jens A. Christophersen. Han fortalte om Machiavelli, selv om denne arbeidet for de fyrstelige - og sikkert var klekkelig godt betalt for arbeidet, skrev han sitt berømte verk "Il Principe" - "Fyrsten" med sitt eget private blekk og papir. Og han kledde av seg sin embetsmannsdrakt og tok på seg sine private klær. Hans offentlige rolle skulle ikke blandes med ham som privatperson.

Han må ha vært en spennende mann, Machiavelli, en virkelig filosof prisgitt fyrsters slette lune og de mektige Medici-enes nykker. Men det er en annen historie.

Den som graver en grav...

2010-07-14T20:51:00.004+02:00

...risikerer å finne igjen kummen under kilosvis med løs masse.

Uværet skapte litt ekstra action her i hagen. Da vannmassene kom styrtende nedover veien forrige natt - her er det åpent og minimalt med stikkrenner, tettet kummen nederst i gata seg. All sand, grus og dritt tok da en snarvei gjennom gjerdet vårt og kappet svingen kraftig. Nå har vi fått reparert den gamle steinsettingen langs gata og fylt på med den sanda som ble gravd ut. Mannfolket og Unge Byron har gravd og børstet plenen ren for sand og grus, mens jeg har fylt på i de verste hullene. Kummen ligger under 25 centimeter grus og vi må ha hjelp av kommunen til å få den fram igjen.

Alt mens to roser - Maxima og Chloris har begynt blomstringen midt i grusen. To dagliljer var ganske uinteressert i all dramatikken rundt seg. De står helt uanfektet. Men vi fikk en ekstra trimjobb i kveld. I morgen skal jeg ut med fotoapparatet.

FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Roseregistrering

2010-07-10T22:40:00.005+02:00

Norsk Roseforening hadde registrering av gamle hageroser på Kvinnemuseet i dag. Unni Dahl Grue og Eva Vike gjorde en heltemodig innsats i den stekende varmen. Det kom inn opp mot 30 roser. Noen gikk igjen hele tida, for eksempel Minette.

Hadde også trodd at Rosa Francofurtana ville ha en hyppigere frekvens. Men så kom en veldig stolt og glad eier av bourbonrosen Great Western. De er så stolte av den, og endelig fikk hun et navn å forholde seg til. Det samme med den glade eieren av den fylte kanelrosen - jomfrurose - Rosa Foecundissima.

Det var en flott dag på Kvinnemuseet, med glade roseeiere og Eva og Unni fra roseforeningen som gjorde det til en festdag for alle som er glade i roser. Bildekavalkaden i lokapravda kan ses HER.

Da jeg kom hjem i kveld, ble jeg enda gladere. Rosa Maiden´s Blush fra Øyvind i Lyngdal blomstrer for første gang! Den overlevde det karrige bedet i lillehagen, pottetilværelsen, flytting og denne grusom kalde vinteren. To klenodier er sikret, en Agatha og en Chloris, som også skal i bedet om litt. Jeg må bare få litt fri først.

En fin rosehelg til alle!

I slåttonna

2010-07-09T14:16:00.006+02:00

Det er sol og varme igjen etter regnværet i går. Jeg og kattene byr ikke til mye om dagen. Jeg ser at flere planter de pottene de kjøper, her står det mye gammel moro lagret som ber vennligst om å bli plantet i jorda snart. Snart. Det er snart, det.

Min kjære bestefar fulgte årstidene nøye og nå er det snart slåttonn. Han gikk hele tiden og bekymret seg for inngangen av Hundedagene og om Mari Vassause virkelig kom til å ta med seg masse regn over høyonna hans.
10. juli, i morgen, er det Knut med ljåen, mens Kari med riva kommer og raker opp 12. juli. Gammel midtsommer er 14. juli, mens den før nevnte Mari Vassause er først 20. juli og kompisen Jakob Våthatt fem dager senere - 25. juli.

De fryktede hundedagene, da alt råtner, kremfløten skiller seg og mye generelt vil gå åt skogen, er 23. juli til 23. august. Det heter seg også at hunder har lett for å bli ville og gale. Det sa mormor, uten at hun trodde på det i det hele tatt. Hun hadde da også en hund som var vill og gal hele året. Hører du det om Hundedagene, Cedric? Du som ikke er redd dem en gang, men stirrer dem fryktløs i senk.

Helt sikkert er det at fluene øker i antall - vi hang opp klebrige tjærebånd på gården og moret oss over dagens fangst der de viklet seg mer og mer inn med de små føttene sine. Overhodet ikke pent gjort sett i ettertid. Sensommeren kommer det også masse glassmaneter inn i fjordene. Nå er det også meldt mye kjip brennmanet langs kystene våre i år, så det er best å vite hvor man setter beina - alternativt kjøler sin brede bak, den som Luther var så opptatt av at kvinner satt på.

To brødre

2010-07-03T21:19:00.007+02:00

Cedric er blitt en kjempestor kattegutt. Langt større enn mange andre katter i nabolaget. Han har nesten hundre helsøsken spredd rundt i distriktet. Det er et resultat av at hans trofaste mor holder seg fast til hans nototisk utro far. Sistnevnte har enda flere avkom etter seg, men få er så vakre som nettopp denne kombinasjonen som Cedric også er av. Rundt påske ble et nytt kull født, de fire små fikk raskt nye hjem da de rundet åtte uker. Og det neste kullet som mor Mir skal ha, er det venteliste på.

For første gang har vi nå flere katter enn hunder i landet. Det er 900.000 huskatter i Norge. La oss hilse på to av dem. Cedric og hans lillebror Diesel. De er ekstremt like i utseende. Begge er røde og semilanghårede. Tegninger og pigmentering er klin likt. Cedric har kanskje en litt roligere personlighet enn sin for tiden mer vidløftige lillebror. De er veldig søte når de er trøtte. Da er de kosete og veldig snille.

Dette er Diesel i et rolig øyeblikk. Kjempesøt, ikke sant? Han bor sammen med en voksen vakker langhårskatt, en av de alt for mange som er blitt kastet ut hjemmefra og måtte føde sitt første kattekull i ensomhet uten mennesker rundt seg. Hun ble omplassert gjennom ildsjelene i FOD og lever nå et veldig godt og verdig katteliv hos sine nye eiere og sin viltre nye samboer.

Her er Cedric på omtrent samme alder. Hans samboer, Lille My, kviknet mirakuløst til i vinter da vi trodde vi måtte la henne gå til de evige kattemarker. I likhet med eldre folk liker hun ikke varmen. Hun sover svært mye og døser ofte inne på Lille Hjerte sitt rom. Men hun er fortsatt sjef. Her en natt skulle Cedric lekeslåss, men da la hun ham rett i bakken og gikk ham i strupen. Akkurat som løvene på savannen. Alfahunn fortsatt.

Diesel vil nok få et like langt og godt katteliv som det My har hatt. Eieren hans har bestilt kastrering om ca ti uker. Han får masse oppmerksomhet, får vannsprut fra flaske når han gjør ugang og preges så godt han kan på sin nye familie. Cedric var veldig ypp og tøff i trynet de siste ukene før han ble evig konsulent og "onkel". Etter omlag to uker hadde testosteroninnholdet sunket så mye at han var blitt den snille kosepusen han fortsatt er. Vi holdt ham inne i mange måneder da han var liten og han er veldig preget på oss.

Men han er en tøffing med uvanlig sterk psyke ute i gata. Han har ingen problemer med å stirre en hund i senk. My vil fylle 15 år denne sommeren. En katt kan bli svært gammel om den blir tatt godt vare på. En katt er heller ikke noe man skaffer seg bare for moro skyld, for så å kvitte seg med når de ikke er søte og kule nok lenger. Litt for mange "Gis bort"-lapper på super´n vitner om at det også i sommer.

I nabohuset her bor det to nå godt voksne meget søte puser, bror og søster. De ble funnet i en pappeske på en landevei utenfor byen som små kattunger, dumpet av noen som ikke tok ansvaret med å gi dem bort til gode hjem. Etter at jeg ble oppringt på morgenen, og skrev om det i lokalavisen - ble kattungene omplassert morgenen etter. Den uansvarlige katteieren aldri funnet.

Når jeg blir gammel, om jeg blir det, blir jeg vel ei slik dame som de i Roma - de sta kattedamene.

Minifotografen slår til

2010-06-29T17:59:00.006+02:00

Eplet faller kanskje ikke så langt fra stammen. Lille Hjerte har nå gått inn i bloggens verden under navnet Minifotografen. Hun er svært glad i - og flink, til å ta bilder. Disse ble tatt i hagen mens mamsen var på jobb i går kveld.

Kan du tro om hun har sett sin mor krype rundt blomstene og ta bilder? Bloggen til Minifotografen kan leses HER. Legg gjerne inn en liten hilsen.

Den blomstertid nu kommer

2010-06-26T00:46:00.003+02:00

Vakre midtsommer. Vær hilset! Det må gjøres med den svenske salme og korklassiker "Den blomstertid nu kommer". Mye brukt på sommeravslutninger i Sveariket. Men så leser jeg at den noen steder ikke mer er brukt på grunn av at den kan støte andre trosretninger. Hva nå det måtte bety.

Denne sankthansrose - Juhannusruusu, vokser på Svenskehaugen. Det var hit og ikke lenger svenskene kom i 1808. Da trakk de seg brått tilbake til Sverige på grunn av endringer i de militære planene. Vakta på Kongsvinger festning kunne se rett over og ned på Svenskehaugen, som den er blitt hetende, hvor svenskene satt og holdt varmen med sine bål. De sang neppe denne sangen. Flere kjenner den kanskje igjen fra filmen "Änglagård", den salmen Alice, mammaen til skandaleombruste Fanny, holdt så høyt og som synges i kirken helt mot slutten før Fanny og Zac reiser på tohjulingen og etterlater bygda i ro og orden igjen.

Jeg hadde en botanisk vandring på festningen torsdag kveld. Der oppe vokser nå samme rose - den står omtrent parallelt med Svenskehaugen, rosen Plena også kalt. Jeg har den her i hagen. En midtsommernatts drøm. En av medvandrerne hadde sett en fager midtsommerrose i en hage som var nesten to meter høy.

Sommersalmen høres her.

Jonas Lie blomstrer

2010-06-18T19:41:00.003+02:00

Jonas Lie er blitt en rose! Det er Plantasjen som lanserer en egen serie oppkalt etter "De fire store". Jeg må personlig si jeg fristes meget av å ha en klatrende Alexander Kielland. Han var en levemann, eller "En fet, glad laps", som Amalie Skram kalte ham.

I min by bodde Thomasine og Jonas Lie - det var her han levde over evne og dro mange med seg i konkursen som fulgte. Siden bodde de nesten hele resten av livet utenlands, holdt åpent gjestfritt hus i Paris, kranglet med Bjørnstjerne Bjørnson - hvem gjorde ikke det - og betalte sin gjeld.

En blomstende Jonas Lie er tema for bloggen min Hagelangs. Kan vi forvente å få Sigrid Undset, Amalie Skram og Cora Sandell?
En god helg ønskes alle - her er det sprutregn.

Min dag

2010-06-17T17:00:00.004+02:00

Morgenens nedtur:
at det er så kjett å stå opp om morran. Jeg er B-menneske, blir fysisk uvel bare av tanken på å komme meg opp fra senga, bein som bly og sand i øya. Derimot våkner jeg ganske raskt når jeg er på beina - og er vissnok ikke morrasgretten.
Utenfor mitt vindu:
ser jeg rett i de gamle epletrærne. En fin måte å møte morgenen med småfuglenes kvitter, nå har vi et kull med blåmeis som snart er flyvedyktige. På baksiden ser vi over til Lille Grå, som fortsatt ikke har fått noen garasje - og naboens gjerde.
På mitt fjernsyn:
TV2 sporten, med Nigeria-Hellas, ikke en stor kamp, 1-1 og rødt kort.
Jeg vil gjerne høre:
flere gamle hits med Cat Stevens.
Jeg har på meg:
briller, giftering og bustete nyvasket hår, capribukse og en blomstrete bluse.
I dag skal jeg:
bare slappe av før jeg går på en lang jobbturnus.
Men jeg vil heller:
sitte og sole meg, men da blir man bare rynkete, ikke har jeg ork å sitte stille så lenge, heller.
I min vinduskarm:
vokser en alt for lang tomatplante med verdens antatt dårligste avling
I helgen skal jeg:
jobbe.
Morgenens lykke:
å ha to malende pelskladder på fanget som synes det har gått alt for lang tid siden Eieren la seg i går kveld .
Dette bildet har dere aldri sett før:
og det finnes ikke, som da jeg ramlet gjennom stolen på en campingtur for 27 år siden, det var en råtten stol som jeg hadde bedt faren min kaste - men han ville absolutt ha den til den falt sammen, og det gjorde den, med meg inni.

Jeg utfordrer Britt Åse og HildeG til å fortelle om sine liv. De er litt mer hagegale enn meg, og de lever ganske kule liv.

En flik av himmelen

2010-06-16T19:54:00.014+02:00

Visste du at den legendariske Garrinchas sønn står i korvkiosken på Stora Torget i Karlstad? Det visste jeg ikke før vår gamle landslagskeeper Erik Thorstvedt sa det i TV i forgårs. De to hadde snakket lenge sammen, korvgutten og keeperen.

Garrincha var alt det Pelé ikke var, den ustyrlige gutten som brant lyset sitt i begge ender, det ekstreme talentet og driblemesteren som førte Brasil til VM-seier i 1958 og 1962. Han hadde medfødte skader i beina og ryggen, noe som må ha hemmet selv en såpass god fotballspiller. Og han levde et hardt liv.

Manoel Francisco dos Santos døde i 1983 i Rio de Janeiro. Syk, utlevd og bare 49 år gammel. Han etterlot seg minst 14 barn med fire kvinner. Gutten i korvkiosken i Karlstad møtte aldri faren sin. Karrieren til Garrincha - eller "lille fugl", startet som 15-åring i den lokale klubben Pau Grande. Hit gikk også begravelsesfølget for en fotballlegende samtiden nesten hadde glemt. Ruten fra Maracanã stadion til Pau Grande samlet titusenvis av sørgende. På veggene hadde folk malt "Takk Garrincha, for at du har levd".

Jeg har sett TV-bildene fra en gammel dokumentar og det er sant alt sammen. Her kan vi se noe av driblemesteren. Faren min har ikke glemt verken han, Pelé, Eusebio, eller Maradona, for den del. Men da er vi inne i vår tid. Dokumentaren "A Sad Story of Some Happiness" kan ses i tre deler samme sted. Gjør endelig det. For et trist liv, men for en artist.

I dette fotball-VM er Pelé æresgjest. Han festet sikkert til tider like mye som Garrincha, men han ble heldigvis aldri rusmisbruker. Fra mormors ukeblader på 70-tallet husker jeg alltid bilder av Pelé fra nattklubber og diskotek, sammen med George Best og Bianca Jagger.

Hilsen fra mormor

2010-06-15T20:52:00.005+02:00

Iris sibirica fra mormors hage blomstret da jeg kom fra jobb i dag. Vi var ulike i veldig mye. Hun kom fra den gamle naturalhusholdningens tid og sto med begge beina dypt i det tradisjonelle kjønnsrollermønsteret, der kjerringa var hest, som han skrev, Prøysen. Noe hun ofte ergret seg over.

Vi var masse sammen fra jeg var svært liten - hun lærte meg å svømme og sykle - vi likte samme type mat og drikke - og nå ser jeg hvor skremmende like vi egentlig er som personer. Vi var ikke alltid enige i så mye da jeg ble voksen, men vi kom fra hver vår tid. En god venn rådet meg til å lese Linda Olssons "Nu vill jag sjunga dig milda sånger", for å forstå hvorfor mormor ble som hun ble da hun var gammel. Jeg savner henne slik!

De står ikke veldig lenge, men irisens blomst er ytterst vakker. Du ser hvor franskmannene hentet sin franske lilje. Ikke fra liljene i hvert fall. Dessverre er kameraet mitt ikke all verden for tida og mobilkameraet er heller ikke noe godt, bildet kommer fra wikimedia - og det ligner ganske mye.

I kveld har jeg slukt et par fluer, slått ihjel ganske mange mygg og fått gravd ned to Therese Bugnet-roser samt forsterket tua med Stachys Grandiflora, praktbetonika eller prydsvinerot alt etter som. Det var en liten venn som sto i egen liten potte etter at fadern hadde gravd og delt sin plante. Den fikk en flekk beis da min kjære har startet beising av kortveggene i sommer. Flinke mannen.

Okei, da

2010-06-13T00:49:00.004+02:00

Det er sjelden jeg henger meg på en konkurranse på nettet. Denne til Libresse handler om å drepe klisjéene som omgir kvinner i reklamen. Du blir ikke så glad av å vaske huset, altså. Kanskje etterpå, men makan til glising... Dama med moppen har fått ca 250 stemmer, sikkert av de som har passert sin første ungdom....

Endelig regn

2010-06-09T09:42:00.004+02:00

De fleste tørstet etter regn nå. Peoner og roser trengte det meget. Her er det ingen stor blomstring ennå, men både Plena og Poppius har knupper. Ikke mange, men allikevel. Dagliljen fra mormor og irisen fra samme hage kommer også med knupper - de som sto i venteposen i evigheter i fjor sommer under all opprydding.

Nå gjelder det å få skikk på ugrasfeltet langsmed husveggen. Den stygge invasive ugrasklokka synes å trives der. Det skal vi bli to om. Ellers har dagene gått med til å rive et tilbygg hos noen venner. Det var høyst interessant å se hvor mye rart det er mulig å gjøre ut av isolering og vegger i en enkel verandastue. Hvilket overbeviser meg nok en gang at jeg aldri skal bygge et eneste hus. Uthus får holde.

FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Grave og vanne

2010-06-06T14:10:00.003+02:00

Mest populært i hagen akkurat nå - graveredskap og vannslange. Det er så tørt, knasende tørt. Badeplassene begynner å fylles. Både roser og stauder er blitt punktvannet grundig. Plenen sliter allerede - her er det såpass mye mose at den får kjørt seg litt. Hvilket ikke er dumt i det hele tatt. Etter hvert kan vi krafse over plenen og legge på en toppdressing med sand og frø i de verste flekkene. Det kommer, det kommer.

Det merkes at endel av plantene ikke er store nok til å hamle opp med ugresset. Nå ser det rotete ut her - men georginene fra mormor kommer som bare det. De står i sandblandet jord og antatt god drenering. Min far har kjørt hit 2/3 av knollene fra i fjor - hvilket gjorde at noen (=meg) fikk en betydelig gravejobb

I går kom et uventet og meget hyggelig besøk! Line S passerte tilfeldig og fikk en lynomvisning i rotehagen. Hennes skarpe øye kunne konstatere at det er liv i magnoliaen. Lenger ned på kvistene. Kulde i mai var ikke bra for knoppene. Fruktblomstringen står på for fullt og det er liv i fuglekassene, til Cedrics store glede. Men han spruter vi ned fra greinene.

Nå gjenstår plassering av en diger praktbetonika, eller Stachys grandiflora, som på norsk har fått det stusslige navnet prydsvinerot. Vi får grave et hull, vanne kraftig i det før vi plasserer rotbiten. De jeg kjøpte til gamlehagen døde - dette er en delt plante fra hagen hjemme som igjen kommer fra en nabo med grønne fingre. Vi legger inn en søknad på at den vil kle en av de gamle epletrærne.

Mannfolket vasker og skurer yttervegger som skal beises. Nå er det ut igjen.

TEGNING: L. H. BAILEY's MANUAL OF GARDENING/WIKIMEDIA COMMONS

Brennesle og ugress i beste sendetid

2010-06-03T09:40:00.006+02:00

Så var lokalavisen på ferde igjen. - Kan du ikke si noe om alt ugresset som popper opp nå? Som sagt, så gjort. Om ikke så skal jeg vel huskes som "hun som hadde løvetann og brennesle i plenen".

Bildeserien ses HER, artikkelen som kom både i papirutgaven og nettutgaven ligger HER og den som ikke har fått nok, kan gå inn på bloggen Hagelangs og lese enda mer om ugress HER.

Piiiip, SMS fra modern:
- Du var først ute - de skal snakke om løvetann i plenen i P1s "Norgesglasset" i dag!.

Ring, ring fra en gammel nabo:
- Åååååå, så godt å se at man ikke må ha en perfekt hage.

Ring, ring fra en eldre venn:
- Jeg synes det ble veldig fint, jeg. Ligner på deg sjøl på en prikk.

Okei, lever man av å fotografere andre, må man tåle å vise trynet sitt. Men denne gangen ble det ugress i alle kanaler.

FOTO: KJELL R. HERMANSEN, GLÅMDALEN

Endelig kom sommer´n

2010-05-31T19:48:00.014+02:00

Jeg kan forstå at epleblomster er noe av det skjønneste tegn på forsommer. Det dufter søtt. Dessuten er de usedvanlig vakre. Dette er tatt med mannfolkets lekre kamera. Linsa hans er lyssterk og med grei makro.

Blomstringen er snart på sitt vakreste. Her slår knoppene ut i lynfart. Endelig kom varmen, her ble det veldig fort varmt - fra det kalde og triste været i helga.

Dessverre er den hvite tulipanen Calgary færre av i år enn i fjor. Jeg håper de kan etablere seg, tross alt. De er uvanlige i formen. Passe lave og de står lenge. Jeg har dessverre ikke fått tak i maken. De ble kjøpt på Plantasjen.

Til slutt min vandrende venn. Lille My. Hun stortrives ute og kan virkelig posere for eieren sin. Kjære gamlepusen. Du fikk denne sommeren, også.

Pobeda = seier

2010-05-30T20:56:00.004+02:00

Hvilke av de litauiske peon-knollene hadde kommet lengst i vekst nede i kjellervinduet? Pobeda, så klart. Russisk for "seier", også kjent som en legendarisk familiebil produsert i det tidligere Sovjetunionen. En Pobeda kjørte rundt her i byen med sin eier for mange år siden. Så var det akedag for noen år siden og en av deltagerne hadde en mektig lekker rattkjelke. Så viste det seg at rattet stammet fra den forlengst henfarne Pobeda´en. En venn av meg gjenkjente rattet fra den gang han var en liten bilinteressert gutt! Det var jo nesten litt søtt.

Pobeda ble bragt fram av Kupolian i USSR i 1957 og er av de sene røde står det på engelsk, blir omtrent meteren lang, såpass russisk kan jeg tolke meg fram til. Sovjeterne måtte hatt klokketro på sitt gamle regime. Det er også et klokkemerke som heter Pobeda. Og selvsagt en rekke småbyer, tettsteder og en metrostasjon. Fjellmassivet Pobeda ligger mellom Kirgistan og Kina og er over 7000 meter høyt og fikk navnet sitt etter siste verdenskrig. Generelt sett er det mye som er døpt Pobeda. Men jeg holder en seiersknapp på peonen.

FOTO: PAEONY NURSERY, LITAUEN

Men husker vi noen av låtene?

2010-05-30T10:37:00.003+02:00

Husker noen låtene i gårsdagens MGP-sirkus fra Fornebu? Jeg erindrer Ukraninas Gunhild Sundli-aktige framtoning med ei låt som Gåte kunne ha laget og den melankolske gitargjengen fra Russland som laget en folkemusikkinspirert ballade. Men jeg husker mest han strikeren Jimmy Jump som kom seg opp og "liksomkoret" i den spanske låta - han passet jo utmerket inn med rød nisselue. Og så svingte Madcon sitt allsang- og dansenummer skikkelig fra hele Europa.

Jeg synes ikke Lena hadde ei fantastisk låt, men det er enda verre at jenta ikke ble intervjuet på morsmålet sitt, tysk. Det sitter faktisk noen millioner mennesker i Europa og enten kan eller forstår tysk. Noe annet enn da Nicole og gitaren vant med ei låt på tysk for 28 år siden. Det er visst noen som har hisset seg veldig opp over dette MGP-sirkuset - som denne kommentaren. Easy come, easy go. Hva var det de sa i Flåklypa?
I morgen er det ny krangling og ny produksjon blomsterpinner....

Den byen jeg kjente som min

2010-05-29T12:09:00.009+02:00

Hvorfor ble Kongsvinger festning anlagt? Svenskene, så klart. De krigerske svenskene på den andre siden av grensa. Og kongen nede i København. Selv Karl XII (bildet) vurderte det for risikabelt å angripe Norge via Eda og Eidskog. Men vi vet jo hvordan det gikk i Halden...

Festningen har en spennende historie å fortelle - denne artikkelforfatteren møtte trioen som står bak informasjonsfilmen om festningen som fødte en by. Uten festningen, ingen by. Sånn er det bare. Bli med på en reise tilbake til 1600 tallet og frem til i dag. Det har foregått mye inni og rundt murene på festningen. Jeg synes å se - i avsnittet om Germanske SS Norwegen med en SS-skole på Kongsvinger festning, en viss sjef Jonas Lie. Barnebarnet til dikteren.

Mye historie på 10 minutter. Vi testet filmen ut på tenåringene i huset og den fascinerte meget.

Artikkelen om Kongsvinger festning-filmen er HER. Filmen kan ses nederst i artikkelen - ta gjerne på HD-innstilling for fullskjerm-oppløsning.

Hvem stjal Dronning Ingrid?

2010-05-28T22:58:00.012+02:00

Dronning Ingrid med sin kjære mann danskekongen. Originalen, altså, hun er død for noen år tilbake. Pelargoniumen er oppkalt etter en sort som vokste på hennes slott Gråsten. Romantisk nok.

Denne uka forsvant pelargoniumen Dronning Ingrid - eller Mårbacka - jeg har begge, men ser ikke helt forskjellen på de to. Uansett forsvant dronningen og ampelen og en gradestokk for to netter siden. Ingen har sett noe til dem siden. En nabo hadde også blitt bestjålet flere krukker med blomster omtrent samtidig.

Dronning Ingrid var ganske gul i bladkantene og skulle knipes ned, vannes og gjødsles. Kanskje den dør i sitt nye hjem for alt jeg vet. Det er blitt stjålet mer verdifulle ting enn en liten krøllete dronning-pelliz i nabolaget her, men det får da være måte på simpelt tyveri?

Nå henger en rosa karpatklokke i ny ampel på samme sted. Klemt veldig fast med en binders - et triks fra handelsdrivende som har opplevd ampel-tyverier oftere enn meg. Vi er så heldige her i byen å ha en blomsterbutikk med en livlig og hyggelig innehaver - forretningen står utenfor kjedene - og der kjøpte jeg karpatklokka til trøst.

Her et bilde jeg tok av Mårbacka i selveste Mårbacka - i låven til Selma Lagerlöf. Meget sakralt - med rosa pelargoniumer i motlys.

Godt de ikke tok de fine stemorfiolene som nå begynner å bli veldig frodige. Men å luske rundt mens vi sover? Hvor er kattene våre når vi trenger dem? Det står skilt "Beware of guard cat" på døra vår...

Så kaldt, så kaldt

2010-05-28T00:31:00.006+02:00

Her skulle jeg ha skrevet om all den flotte blomstringen som er nå. Men det ville være å lyve. Det er så kaldt, tulipanene står kjempefint, det gjør også kuleprimula, narcissene og marianøklebånd som fikk en skjermet plass i hagen. Ripsen er dekorativ som busk og har fått masse flotte blader. Men ellers er det så kaldt at selv frukttrærne nøler med å sprette ut. Eneste lyspunkt er masser av brennesle og løvetann. Men det teller vel ikke?

Selv småfuglene synes det drøyer lenge. Jeg har fortsatt foring på gang, Vi har daglig besøk av løvsanger, pilfink, grønnfink, spettmeis, kjøttmeis, gråmeis, blåmeis, svarthvit fluesnapper, linerle og flaggspett. I dag satte en liten venn seg nesten i håret mitt da jeg jobbet ute i hagen. De er så tillitsfulle at det nesten er litt skummelt. Ingen av kattene bryr seg nevneverdig om dem. Naive Cedric tror han kan luske på dem oppe i treet, men alle fuglene ser en stor rød pelskladd på ei grein og skygger unna. Han er komplett utslitt når han kommer inn. Det tar på å være verdens dummeste agent.

Vi venter frost i natt og nå er pellizbabyene dekket til. En praktbetonika står i ei stor potte ute med teppe over seg, mens de små peonene spirer i kjellervinduet. Peonbedet er på gang. Det er stukket opp og gravd nesten helt ferdig. Tre silkepeoner er flyttet dit og nå må de litauiske darlingene også få komme i jorda snart.

FOTO: WIKIPEDIA

Bildilla?

2010-05-24T23:10:00.009+02:00

Pinsen er utfartstid, en får lufte alle kule doningene som ellers har stått inne i garasjen eller låven hele vinteren. Av ulike grunner har jeg hatt mye bilfaglig på vakta mi i pinsen. Det store Gatebil-arrangementet på Vålerbanen og dette biltreffet av gamle østsonebiler. Slike biler mange har et forhold til. Hvem husker ikke da Lada var et skjellsord? Ikke visste jeg at jeg kunne så mye om bil. Man overraskes stadig av hvor mye passiv læring man har vært utsatt for.

Herlige biler og herlige gutter som eier dem. Man blir glad etter å ha vært på en slik jobb. Måtte solen skinne over dem lenge - slik at de ivrigste faktisk finner bildeler til de gamle Moskvitch´ene sine.

I Sovjet var det et bilmerke som het Pobeda, som betyr seier. Etterfølgeren het Volga. Den er så lekker at folk fortsatt snur seg etter den når den passerer.
WOW, sier nå jeg.

Men EGENTLIG ønsker jeg meg ei gammel velstelt VW boble fra 1960-tallet. Mmmm.

FOTO: ANITA K. OG WIKIPEDIA

Cedric 1 år

2010-05-22T21:46:00.009+02:00

Den unge pelskledde unge herren har fylt 1 år. Dagen ble feiret med "kake" bestående av Mjau kattemat fra Sverge med skinkestykke på toppen som pynt. Gave var to små lekemus med stripete gensere, som vissnok inneholder kattemynte, og en lekeøyenstikker døpt Arnolf. Bursdagsbarnet var meget fornøyd. Nå er kurven hans fylt med kanskje litt for mange leker. Kremt... Zebra er fortsatt den mest populære og "drepes" ved jevne mellomrom.

I går kveld pågikk redningsaksjon for marianøklebåndene som vokser i plenen. De er enda flere enn i fjor og ble flyttet tue for tue til en hel samling der hvor gressklipperen ikke kan nå dem. Den oppmerksomme leser ser sikkert at det også er rikelig med løvetann i plenen her.

Cedric har til nå drept en flue og skadet en veps. Fluen var litt stor, rapporterer Lille Hjerte. Den ble spist opp med det alle største velbehag. Hver sin smak!

The return of the bunadskjorte

2010-05-15T23:16:00.004+02:00

Årets største stressfaktor er unnagjort. Bunadskjorta er strøket - denne gangen tok jeg sjansen på å stryke den med dampjernet rett på linstoffet, uten overklede. Det gikk både raskere og med lettere hånd ble det færre skrukker. Vi får se om det er sant når dagslyset kommer i all sin ubarmhjertighet.

Denne gangen hadde jeg for første gang kun meg selv å tenke på. Sikkert derfor både sløyfebåndene til bunadlua og forkledet også ble glattet på. Samt brokadeforkledet - under et klede. Jeg har også en bannlyst sak av bomull som både er grusom å bære og stryke. Mannfolket stryket sin egen bunadskjorte. Hans skjorte ble sydd på Husfliden på Lillehammer av et linstoff jeg ikke har funnet maken til. Den skjorta er den enkleste å stryke av alle de vi har i huset.

Begge ungene går bunadløse i år. Ingen av dem har bunad som passer og noen tvang er det ikke snakk om. Lille Hjerte er veldig glad i bunaden sin, men den må sys om. Og å gå med vonde, trange bunader skaper ingen bunadglede. Det er viktig at det ikke blir tvangspreget å gå med nasjonalplagget. Ti år i korpsuniform har understreket at jeg er en tilhenger av at mennesket er født med en fri vilje.

Mine to har alltid vært stolte og glade i bunaden sin - nå går de inn i individualismen og konformitetens ti-år. Den eldste kunne faktisk tenkt seg å gå i en mariusgenser, men den han har, er så godt brukt at den ikke er direkte staselig. Men idéener god. Mer symbolsk norsk skal du lete lenge etter - og trendy.

Lån noen minutter til Nina Granlund Sæthers blogginnlegg om bunad eller ikke på 17. mai. Velskrevet!

Røtter overalt

2010-05-13T16:40:00.009+02:00

Som rotskudd flyttet fra hage til hage, slik er også slektsrøttene. De fleste har nok ikke slektstavle fra Gyldenløves tid. Veldig mange er faktisk i slekt med den innvandrede finske befolkningen. Mine forfedre og -mødre har vært bønder, husmenn og småkårsfolk. Både min mor og min fars oldefar var dyktige karer som startet omtrent med to tomme hender og etterlot seg formue og et velholdt gårdsbruk.

Min tippoldefar Martin var på husmannskontrakt og en lettere overtroisk mann, skal vi tro min mormor og hennes søsken. Han bodde hos dem i sin alderdom. Han trodde ikke på tusser og de underjordiske, han visste at de fantes. Martins slekt kom opprinnelig fra Possåsen på Finnskogen og hans sønn mente seg være født til å bryte nytt land, rugfinne som han sa han var av herkomst. Etter den beregningen skal jeg da være omtrent 1/16 skogfinne. Er det derfor jeg er så sta og egen?

Noe finsk er ikke bevart i familien, verken som munnhell eller regler. De tilpasset seg det norske - men frihetstrangen til min tippoldefar gjorde at han mislikte å utføre pliktarbeid på storgården han var på kontrakt hos. Heller da kunne ta børsa eller fiskestanga på armen og stikke til skogs etter mat. Mormor fortalte at han stakk ut med robåten og la garn da han syntes matstellet ikke ble slik som han ville ha det. Han trakk mort som han saltet og stekte og åt med det største velbehag. Hans barnebarn syntes det var underlig mat. Saltspeket mort er en delikatesse enda lenger øst - som i Ukraina.

Den siste finskkyndige i Värmlands finnskog var Henrik Olsson (1895–1980). Hans finsk hadde overlevd som muntlig språk i 350 års isolasjon uten skriftspråk. Imponerende! På svensk wikipedia ramses det opp en rekke skogfinsk-ættede, for eksempel min gamle helt Björn Skifs, poeten Dan Andersson, Sven-Göran "Svennis" Eriksson, Leif Boork og Tage Erlander.

Oldefar Marius var snill og elskelig, jeg husker ham som en svært gammel mann. Han tok risikoen og kjøpte seg og familien fri fra husmannskontrakten for 3500 kroner i 1916. Han brøt ikke bare egen mark, som den moderne mann dro han ut på arbeid der det fantes. For eksempel da Paradisbanen i Eidskog ble anlagt. Da var han rallar, anleggsarbeider. Dette bildet er et av de tøffeste jeg vet om. Oldefar er den lange mannen med høye kinnbein og bart, den femte og siste på den fremste rekka med spade. Tøffere enn toget!

Det viktigste er ikke hva du kommer av, men hva du er.

Tagget av HildeG

2010-05-11T18:35:00.006+02:00

1. Hvorfor hager du?
- Det er ren meditasjon.
2. Hva hadde du sagt eller gjort dersom du kom hjem fra ferie og fant ut at en realityserie på TV hadde omkalfatret hele hagen din?
- Funnet de ansvarlige.
3. Hvilken plante begjærer du aller mest – hvilken er på sikletoppen akkurat nå?
- Akkurat nå er det nok peoner i alle størrelser og farger.
4. Hvilken plante er du hittil blitt mest glad over å se igjen etter vinteren?
- Alle peonene som uansett på flyttes
5. Hva har du i drivhuset?
- Ingenting, da jeg ikke har drivhus - ennå.
6. Hva er det mest plagsomme du har i hagen og hvorfor?
- Mygg og veps.
7. Hva er du mest stolt over i hagen?
- De gamle epletrærne.

Alle som føler seg kallet, kan melde seg på taggen.

FOTO: MINETTE, HITTEROSE NÅ FJERNET AV EN MANN MED GRAVEMASKIN

Gjensyn med to gamle rosevenner

2010-05-10T13:24:00.007+02:00

- og to nygamle bekjentskaper.

Jeg har snakket med Kjell Bjørke i Kvam og fått bestilt fire nye roser. De skal fraktes ned av min far som er på de trakter denne uka. I gamlehagen måtte jeg forlate en velvokst Alba Maxima og en Nordens Dronning. De er nå fjernet der de sto. Men livet går videre og jeg har erkjent at jeg bare MÅ ha disse tilbake i denne hagen. Maxima´en er et velvokst fjorårseksemplar, mens Nordens Dronning (bildet) er rotekte. Den skal få stå sammen med lillesøsteren - som har fulgt mormor og mor i årevis. Den lille har allerede vist at den har overlevd vinteren.

Dessuten bestilte jeg enda en alba Celeste - samt pimpinellifoliaen Poppius. Jeg skal sette i gang ny formering av den doble rosa klokkergårdsrosa også - en slektning av Poppius. Herlig med vår. Selv om de har fått snø i Kvam og her faller noe som ligner sludd.

Award!

2010-05-09T08:52:00.012+02:00

En hyggelig award fra Fru Storlien!

Fru Storlien kan alt det jeg ikke kan, sy og strikke pent, feks. Derfor er det alltid morsomt å stikke innom bloggen hennes og se på hvordan en profesjonell håndverker arbeider. Jeg har sydamer, kjolesømmersker og handymen i fleng i slekta - men sy-arveegenskapene forsvant på veien. Noe som alltid har ergret meg:

Syv ting som folk kanskje ikke vet om meg - kanskje, da:
1. Jeg hater å stå opp om morran, det er like vondt hver eneste dag. Når man går skift, kan man faktisk sove til ulike tider uten å bli tatt for en slabbedask. Utrolig nok ser det ut som kroppen fortsatt tåler det etter snart etter 20 år i yrket.
2. Jeg er blitt avhengig av MBT-sko.
3. Hagen min er rekreasjonssted nummer én, men ikke forvent at jeg sitter og graver til enhver tid. Lazy gardening er årets motto.
4. Jeg hater den norske matpakka etter 12 års skolegang og flere år med studier. Varm lunsj for store og små!
5. Jeg elsker toget, til tross for alt som ikke funker. Det går sporvei rett til min favorittby Stockholm.
6. Jeg har konvertert fra hundemenneske til kattemenneske. Det er noe med kattenes vesen som matcher den hektiske rytmen i vår familie - som alltid avløses av fri og avspas.
7. Jeg var hjemme med ungene i mange år - arbeidet deltid. Det smarteste jeg noen sinne har gjort. Verdens beste lære i organisasjon, logistikk og HR, ifølge næringslivet. "Vi er ett", som de sier i "Løvenes konge". Derfor har jeg begynt pensjonssparing for damer med lite poeng i det store pensjonsregnskapet til Sigbjørn Johnsen

.

Og til slutt skal stafettpinnen sendes videre, og da helst til syv bloggere man synes fortjener en oppmerksomhet:
1. HildeG og hagen - den aller første hagegale jeg ble kjent med - hennes hage er - ååååååhhh.
2. Hagen på hytta - én av de første som våget bloggespranget blant de hagegale.
3. Line S - kjempekoselig at vi fant hverandre på hagegal - dessverre ses vi alt for sjelden - mye pga monsterjobbinga mi.
4. Miras Mirakel, den svenske bloggeren med det helt spesielle blikket. Vi deler yrke og glede med fotografering.
5. Øyvinds verden - ukentlige oppdateringer på hage-, katte- og fotballfronten er nødvendige input for oss i semipermafrosten og taigaens ytterkant.
6. Iris hage, som som satte i gang pellizdilla for meg. Stiklingene fra Marit var starten på gleden med disse trassige og tålmodige potteplantene.
7. Berits hageskriblerier - en av de virkelig gode hagevennene som alltid har den replikken du trenger når alt er komisk eller bare slitsomt i hagen. Berits roseutvalg er enormt fordi hun også hager på Sunnmøre!

Hageblogging i to kanaler

2010-05-07T22:21:00.006+02:00

Hagebloggen har fått en lillebror. Det er Hagelangs, en noe avslappet versjon som følger hageårets gang. Bloggen oppdateres omtrent med like ujevne mellomrom som denne og er forbeholdt hagen og ikke noe annet. Denne semihagebloggen vil fortsette å leve som før - kanskje ikke med fullt så mange oppdateringer. Vi får se.

Lillebror Hagelangs ligger ute på nettsamfunnet Origo - her ligger det veldig mange artige soner - alt fra nedlagte jernbanestasjoner, naturfoto og katter til "Den ensomme skoen" - du finner alltid en forlatt sko. Hvor er den andre? Eller den oppfordringen som har ligget ute på fjesboka - som også er her - fotografer alle de røde fredede telefonboksene som er igjen her i landet.

Her er det igjen fare for nattefrost og prosjekt uthus skrider sakte framover. Begge kattene holder seg inne og er kjempetrøtte. Det er også eieren. Denne helga skal det hviles og bedrive det engelskmennene kaller lazy gardening. Deilig.

Årets tomat-hybris

2010-05-05T21:47:00.004+02:00

I år feiget jeg ut med ferdige tomatplanter. Men med egendyrket kompost. rundt føttene. Bra for planten.

Foreløpig står de til driving i vinduet. Planten luktet så ille at den unge pelskledde herren ville ha seg frabedt så mye som en smaksprøve. Pelliz og tomater er noe han ikke liker. Bra for meg, det. Om det blir noe mer enn et par småtass-tomater, gjenstår å se. Mormor laget improvisert drivhus med gamle vindusglass. Veldig effektivt. Og hun dyrket dem i de store vinduene i glassgangen. Det ble skikkelige tomater.

Problemet i dag er at få hus har skikkelige vindusposter å by på. Jeg har omtrent ingen og det irriterer meg. Prikleplantene står i den mikroskopiske vinduskarmen oppe - foreløpig har den pelskledde herren ikke skjønt at det er jord i det grønne plantebrettet. Bra for ham.

FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Vårtegn i mai-hagen

2010-05-02T21:57:00.008+02:00

Det blir i hvert fall aconitum i hagen - også i år. Denne er trofast og kommer fra gamlehagen. En av de mange som var med på flyttelasset, som sto i potter i en halv evighet og fikk såvidt en elendig sommer i fjor.

En av de mange peonene som må flyttes. De kommer faktisk alle de jeg satte i fjor - men de står i et bed hvor det ikke er nok med sol. I hvert fall ikke for disse, som blir seende ut som noen vindskjeive, skakke og sjuke sjiraffer.

Kuleprimulaen står foreløpig alene og blomstrer i "rotebedet" hvor all irisen står. Her må det ryddes opp. En peon kommer også opp her. Jeg bør samle alle peonene på ett sted. Det virker som det blir sesongen for flytting i år.

Puschkinia libanotica - de vakre porselenshvite løkblomstene med lyseblå striper - med det litt vanskelige navnet. I fjor satte jeg enda flere av dem. De skal gjødsles når de er ferdigblomstret - og jeg håper på at de sprer seg som de russiske blåstjernene som kommer i hopetall andre steder i hagen.

En slags samling av plantene ute på trappa. Her står pellizene til herdig og stemorsblomstene strutter. De sistnevnte stemorsblomstene er trofaste nå som det ikke er så mange farger - ennå. Og i natt bærer det inn med pellizene. Det er irriterende kaldt om natta. I parken her borte har vi plantet spanske margeritter og stemor. De førstnevnte tålte nattas kuldegrader aldeles utmerket. Kanskje jeg bør satse på dem i ei egen krukke? De islilla fargene er forføreriske!

Og der lå artikkelen ute på nettavisa

2010-04-30T15:20:00.003+02:00

Og der kom artikkelen om meg og min hage - og ikke minst gleden ved å blogge om hage - på plass i nettavisa. Artikkelen med bilder kan leses her.

Ha en riktig fin 1. mai-helg alle sammen!

FOTO: OLE-JOHNNY MYHRVOLD, GLÅMDALEN

Så var hagen min i avisa

2010-04-29T21:09:00.003+02:00

Arbeider man med avis, får man tåle å bli bretta ut. Dette to-sider store oppslaget sto i går.
Det står ikke noe sensasjonelt nytt her for den hagegale, men blogging er noe selv de erverdige papiravisene nå satser på. Ingen vet hva som skjer med papiravisene 20 år fram i tid. Men i mellomtida - vi sees på nettet!

Bildet er en skjermdump med liten oppløsning. Jeg får ikke konvertert over pdf-fila til blogspot.

Skodaens hevn

2010-04-21T12:07:00.005+02:00

Norsk kundebarometer 2010 har talt - dette er Skodaens hevn - merk min forrige bloggpost. Selv om Skodaen gikk noen plasser ned fra fjoråret. I påvente av at det skal bli vårvær og ikke snøvær - her er det sol og snø annenhver gang - her er lista over hva vi liker mest i 2010:

1. (nr. 8 i 2009): Flytoget
2. (nr. 1 i 2009): BMW
3. (nr. 2 i 2009): Toyota
4. (nr. 7 i 2009): Vinmonopolet
5. (nr. 14 i 2009): Audi
6. (nr. 13 i 2009): Hurtigruten
7. (nr. 15 i 2009): Finn.no
8. (nr. 4 i 2009): Skandiabanken
9. (nr. 3 i 2009): Skoda
10. (nr. 33 i 2009): Interoptikk

Hahahaha, alle dere som lo av Skoda for ti år siden. Skoda er biler for folk som ikke synes det er så viktig med kostbar logo i grillen. Som noen sa om Toyota Corolla, skal du kvitte deg med den, må du vel skyte den.

(Kilde: Norsk kundebarometer/Handelshøyskolen BI) (ANB-NTB)

Biler jeg har eid

2010-04-12T20:14:00.015+02:00

Vår er også biltid. Lille grå har heldigvis ingen store skader - heller var oljespillet på bakken et utslag av svetting fra motoren. Spør meg ikke om hvorfor eldre biler oppfører seg slik. Det minner om hvor mange biler jeg egentlig har eid. Noen av dem har vært store lidenskaper, andre har ikke vært det helt store. Øystein Sundes låt "Engelsk bil" er en god pekepinn på hvor mange håpløse biler det finnes der ute.
Fra min onkel arvet jeg en stor engelsk personlighet. En Vauxhall Viva SL. Den hadde svært ratt og drakk olje som andre drikker kaffe og te. Omtrent en engelsk mil hjemmefra brøt den sammen. Faren min var lite villig til at jeg skulle koste på den en reparasjon. Det var moro så lenge det varte. En sommer eller noe.

Den neste bilen var en gorilla - også kjent som Toyota Corolla 1975-modell i stygg brunoransje farge. Ikke akkurat et syn, men praktisk. Den tikket og gikk og hadde bare gått som konebil på Finnskogen. Ergo fikk den virkelig kjørt seg de årene vi hadde den. Mannfolket hadde ved vårt samlivs begynnelse en liten grønn Lada som var nær på gravens rand. Dermed ble det Corollaen som ble bilen i vårt nye liv.

Men en dag virket ikke varmeapparatet. Den spist stifter og plugger, mens batteriet kom og gikk som det assyriske imperiet. Da vrakpanten gikk opp det året, gikk Corolla´en den siste reis til bilhoggeren. Det var trist, men nødvendig å ta en nesten 20 år gammel bil ut av tjeneste. Ikke hadde vi veldig god råd, så det ble en - for oss, rådyr bruktbil på billån - en Renault 5 med verdens raskeste speed. Dessverre var det ingen som fortalte oss at den samme bilen hadde vært inne i et monstruøs bilkræsj et annet sted i distriktet - og fått skadet ramma, Det forklarte kanskje at døra på passasjersiden hengte seg opp, eller nektet å virke. Da unge Byron var liten - og jeg skulle kjøre bilen i vaskeautomaten, sprutet vannet inn på babyen. Sinna som en tyrk dro jeg til bilforhandleren og viste fram den dryppvåte lille ungen som hadde sittet i bilsetet. Døra ble reparert - til neste gang. Den forsvant til en student som syntes det var OK med en rimelig bil.

Så kom bilen fra helvete. Eller Frankrike - et land jeg ellers setter ganske høyt. En Citroen kjøpt rimelig og brukt. Den ble ikke billig etter hvert som den sto mer på verksted enn den var i kjørbar tilstand. En kald vinterdag - min første dag på jobb etter svangerskapspermisjonen med Lille Hjerte, skulle vi starte den og dra i barnehagen, unge Byron og jeg. Mannfolket og det bittelille Hjertet var hjemme. Bilen startet ikke. Den var faktisk helt død. Fortsatt erindrer unge Byron hvilke enormt lange og sinna forbannelser jeg klarte å oppdrive den kalde morgenen. Vi kom jo forseint på jobb og barnehage, bilen var ikke kjørbar og jeg måtte en periode ta bussen for å komme meg rundt i byen. Sitronen, som vi kalte den, ble dømt til opphugging og spiker. Ingen gråt.

I mellomtiden satte vi oss ned og regnet på hvor mye penger vi hadde brukt på reparasjoner på de to siste franske bilene. Det var en grusom sum, mer enn nok til å ha kjøpt en helt ny bil. Et bilmerke som nå begynte å ta markedsandeler, men som ingen helt kunne stole på pga navnet Skoda. "Hvorfor kjøre Skoda når du kan gå da" osv.

Men Skoda Felicia har sjelden sviktet. Det den kostet den gangen - delt på antall år den har trillet og gått, er i sum en svært billig bil. Nå leste jeg at de nyeste største Skoda-modellene omtrent kan konkurrere med Mercedes romslighet. Det hadde vel ingen trodd da vi kjøpte vår Lille grå og "alle" lo og trodde det ville bli en dårlig bil. Modellen gikk ut i 2001 og i dag går disse for omtrent ingenting. Motoren på vår tikker fortsatt som ei lita klokke. Vi ler herfra til banken.

Men noen ganger tenker jeg på at det var dumt at Vauxhall´en ble skrotet. Vi kunne i teorien satt den på lagring og latt en handymann sett på den. Vi to halvgamle kunne ha ragget rundt med den som sommerbil.
Her er Øystein Sundes veldig treffende låt "Engelsk bil".

BILDER: WIKIPEDIA

Vårtegn

2010-04-11T22:23:00.009+02:00

Bokfinken hopper rundt på plenen og så passe overlegen ut. Bare så synd at hunnen - som har ganske kjedelige farger, holder seg med flere hanner og ingen av dem vet hvem som er faren til fugleungene i redet. Vetle Lid Larssen mente at vi har mye å lære av fuglene. Tror han har ganske så rett.

Linerla vipper fornøyd rundt på plenen og sanker insekter. To stykker har saumfart hagen etter mat i helga. Med det herlige været har det vært godt å være linerle. Håper det ikke blir kjempekaldt, væromslag og i verste fall snø. Vi trenger ikke det nå. La våren komme i fred uten avbrytelser, kjære overgartner.

Humlen viste seg såvidt også i helga. Det må være en som ble vekket av varmen - eller at vi har sag ned ei ganske kraftig grein av det gamle Åkerø-treet, Jeg har klippet og stusset ned vanskudd som bare sliter ut treet. Humlen forsvant like raskt som den kom. Håper den trakk seg tilbake til gjemmestedet sitt. Kattene har vært ute i hele helga - også den gamle My som har bevilget seg noen lange utflykter. Hun har lekt og hoppet opp i trærne, som da hun var ung. Nå er det snart minusgrader igjen - og stjerneklart.

Neslesommerfuglen flagret gjennom hagen etter mat. Velkomment gjensyn med en av de søteste vingevesener vi har. Har raket opp de råtne fjorårseplene, spyling av trapp og steinbelegning får komme etter hvert. Mannfolket gjorde en styrkeprøve da han saget og kløyvde den før nevnte epletre-greina. Tett treverk av en annen verden. Det gir håp om at det gamle treet skal få leve i mange år. Man hugger ikke ned en gammel venn, bare fordi det ikke bærer kjempemye frukt hver høst.

Våren er også lufting av bil for mange. Vår Lille Grå har fått en uvelkommen olje-lekkasje. Vi håper sterkt at det kun er snakk om å skifte noen pakninger.

FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Gikk på en smell, gitt

2010-04-10T18:12:00.011+02:00

Å, så mye lekkert i peoner hos gartneren i Litauen. Da ble det selvsagt en bestilling på meg også. Snille Iris hadde lagt ut en fristende tråd på sin og min blogg. Dette bildet er av lekre Solange. Høres ut som en person fra en fransk roman. Jeg bestilte også et frøbarn av Krasnovy, Festiva Maxima (som forsvant for meg i gamlehagen), Monsieur Jules Elie, Pobeda og Serebrenyi Velvet. De skal gi blomstring gjennom hele forsommeren og vel så det.

De andre peonbabyene jeg plantet i fjor, ser ut til å komme fint - de røde småtuppene stikker såvidt opp av jorda. Det er trolig disse går over til det peonbedet jeg skal anlegge i et noe mer solfylt område av hagen. Fjoråret var en prøveklut. Rosene i det litt for skyggefylte området må også flyttes. Alle rosebabyene er saumfart nå som snart all snøen er vekk fra hagen (hurra!). Pimpinellifoliaen jeg stiklingsformerte, har én - une - one - levende kvist, men det kan jo bli en busk av det også - om noen år. Har raket sammen resten av fjorårseplene som sidensvansen ikke rakk å spise opp i vinter. Og beskjært to ripsbusker.

En strålende hagedag som ikke er over ennå. Har dekket til føttene på rosene med grovblandet kompost, slik at de ikke tørker ut nå som sola skal glede oss i en uke framover. Hagegleden har nok tatt overhånd hos flere. Lokalpravda meldte i dag at Europris har hatt et tyveri av hageutstyr. Og brått måtte alle som har en bil som enten er svært gammel og/eller bråker, fyke forbi her mens jeg jobbet i hagen. Linerla og jeg synes det sier mer om dem enn oss. To av disse nette fuglene har trippet rundt og gjort dagen veldig fin for oss som liker å følge med på når våre små sangvenner vender tilbake. Bokfinken har også kommet. Den brisket seg i sola, mens meisene kurtiserer hverandre som gale. Deilig med vår.

De bestilte peoner er både gamle franske, kaukasiske og sovjetiske sorter:
Festiva Maxima, fransk, Auguste Miellez 1851
Pobeda - sovjetisk, Kupoljan USSR 1957
Monsieur Jules Elie - fransk, Félix Crousse 1888
Serebrenyi Velvet, Nord-Kaukasus
Krasnova frøsort - sovjetisk, Krasnova ca 1960
Solange - fransk, Victor Lemoine og sønnen Émile, begynnelsen av 1900

To halvdøde franskmenn - ellers er det liv - rai rai

2010-04-06T19:57:00.004+02:00

Inspeksjon blant rosene. Mange av dem var småtasser da de ble plantet i fjor. Det mest positive først: De historiske har omtrent ikke skader i det hele tatt. De verst rammede er Lykkefund, Erinnerung an Brod og Petersens Hybrida - men her er det snakk om svarte tupper og noen greiner. Ikke krise.

Men de franske Paul Noël og Ghislaine de Féligonde (bildet) har svarte greiner. Jeg øyner et lite håp at de skyter nye skudd. Begge ble plantet meget dypt og ble følgelig bittesmå i fjor. Det har vært ned mot 35 minusgrader i flere uker. Det er OK-status på både Nordens Dronning i størrelse XX Small, en sjokkerende grønn og frisk gallica Belle Sans Flatterie, rugosa Ritausma, albaen Tormod Widmark, den ukjente historiske og pimpinellifoliaen Semi Plena er helt uberørte at det har vært så kaldt - slik virker også rugosaen Wasagaming og Stanwell P., de kommer seg snart ut av all snøen.

Det kunne altså vært så mye, mye verre. Har lagt inn et lite ønske til Dag Lyngar om stiklinger av rugosa-hybrider. Også Poppius står på ønskelista. Jeg stiklingsformerte den doble rosa fra klokkergården som ses i høyre bildekant i bloggen. Morplanta hos modern ser veldig frisk ut. Det er vel omtrent bare plantegift og gravemaskiner som biter på dem. Mormorplanta ble fjernet av kommunen da den sto ut mot veien på tur bort gjennom en granhekk. Historiske roser er åpenbart det riktige herover. Bor man i det indre Østland - med taigaen som nærmeste nabo, må man forholde seg deretter.

Mord og botanikk i England

2010-04-04T23:07:00.008+02:00

Jeg har en virkelig pasjon for engelsk påskekrim. I særdeleshet Agatha Christies historier. Mormor og jeg satt alltid og så engelsk krim sammen, også den legendariske "Ti små negerbarn". I kveld var det et mordmysterium fra det oppdiktede herskapshuset Chimneys. I virkeligheten er det Knebworth Castle (bildet) i Hertfordshire. Legendarisk kjent for sine rocka livekonserter og mye brukt som filmlocation.

I dette mysteriet var det ikke uventet at en kulturplante sto for minst et av mordene. En overdose med digitalis - revebjelle, eller foxgloves, gammel hjertemedisin, tok knekken på den trofaste tjenestepiken som kunne røpe drapsmannen. Og hintet fra det hinsidige fra den drepte greven - virginia creeper - eller fembladet eføy, plantet av hans elskede for over 20 år siden. Morderen var for en gangs skyld selveste lorden - skuespilleren Edward Fox er en grossist i slike roller, men jeg har til gode å se ham som morderen.

Knebworth Castle har hager tegnet av Gertrude Jekyll, hennes våpendrager Sir Edwin Lutyens giftet seg inn i Lytton-familien. Og jeg skal plante digitalis her i hagen til sommeren. De to morplantene som fadern tok hånd om under flyttingen hit, har gitt mange fine små rosetter. Miss Marple mener bladene til digitalis-blader lett kan forveksles med salvie. Sopp og salvie-suppe med digitalis gir mageonde. Men man blir bare veldig kvalm, ikke død...

FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Overvurderte og mest undervurderte storby

2010-03-31T19:32:00.008+02:00

Globetrotteren Bobbo Karlsoon har stukket ut hodet og gitt sin vurdering av de mest overvurderte og de mest undervurderte storbyene. Noen som har vært der?
Her er de han mener er undervurdert:

Hamburg - fadern sa det var OK, ikke vært her.
São Paulo, definitivt aldri vært der
Beirut, fadern har vært her også - før seksdagerskrigen.
Chicago, blues og kunst - hit kunne jeg tenkt å dra.
Los Angeles, aner ikke om jeg vil hit...
Lisboa, absolutt på lista over "vil hit".
Budapest, har vært der - nydelig og laidback by - de fleste filminnspillinger legges hit når man skal illudere det gamle Paris.
Napoli, hit vil mannfolket.
Casablanca, leke Humphrey Bogart og Liv Ullmann?
Göteborg, sjarmerende og ung by med puls hele døgnet.

De mest overvurderte, ifølge Bobbo:
Venezia.
Wien.
Amsterdam.
Dubai.
San Francisco.
Hongkong.
Sydney.
Kappstaden.
København.
Rio de Janeiro.

Jeg får ikke København under huden, og Venezia må ikke under noen omstendigheter besøkes i den kveldende sommersesongen, heller etter karnevalet og på senhøsten.
Er det noen som har sterke meninger om noen av disse storbyene? Merk at to av mine favorittbyer verken er overvurdert eller undervurdert - Paris (bildet) og Stockholm.
Les Bobbos betraktninger her.

Alltid online

2010-03-28T12:49:00.005+02:00

Eller - hysj, unger mamma blogger.
En tankevekkende mening publisert på ABC Startsiden i dag. Er vi i ferd med å gå helt av skaftene med å iscenesette oss selv på nett? Rapportere og kommentere alt fra det lille livet vårt?

Noen vil alltid ha et større behov for å fortelle om seg selv og sitt enn andre. Om det er like interessant for andre, er vel heller usikkert. Men da kan man jo bare skru av eller logge seg ut. I folkedemokratiet - eller anarkiet, ute på nettet, er egenfortellingens kunst nå mulig for absolutt alle. Det er jo fantastisk bra og har vist seg meget nyttig når man feks skal rapportere fra land som Burma. I gamle dager skrev man brev og dagbøker. Om de ikke ble brent, er de for oss en meget god kilde på hvordan folk levde og tenkte før.

- Jeg tror internett er kommet for å bli, som han sa, kollegaen min da vi ble oversvømt av invitasjoner på de sosiale mediene for et par-tre år siden. - Eller usosiale medier hvor alle sitter med hver sin maskin på fanget, som en annen kollega spøkefullt kaller det. Han har i likhet med denne blogger fortsatt ikke en facebook-konto og kommer neppe til å skaffe seg det, heller. Har man mobiltelefon, fasttelefon, jobbmail, jobbtelefon, privatmail og minst et par medlemskap i soner eller nettsteder, kan folk få tak i deg uansett. Om det var det som var hensikten. Det er ikke så vanlig at folk bare ringer på døra og sier "hei" som de gjorde før.

Hva konklusjonen blir? Bruk nettet med vett, hold kontakten og kos deg med nettvennene dine. Sannsynlig vil sosiale medier ta andre former i framtida og blir mer lukkede soner med de man vil omgås. Allerede nå er det mange på F-book som siler ut 2/3 av "vennene" med egne innstillinger på profilen fordi man oversvømmes av uinteressant informasjon. Om man har spist, spilt et online-spill eller trent den dagen, er vel fortsatt mest interessant for den som har gjort det.

Ha en til tider online-fri påske!

FOTO: MATTHEW BOWDEN, WIKIMEDIA COMMONS