Max Manus

Jeg var skrekkelig skeptisk. Vil det være noe særlig med enda en film om krigen? Da må man i så fall komme med noe vesentlig nytt. For veldig mange år siden leste jeg Max Manus' egen biografi, "Det vil helst gå godt". Så finner man ut for tre år siden at boka er så godt fortalt at den kan holde som et filmmanus.

Jeg må også innrømme at jeg var svært tvilende til at Aksel Hennie skulle klare å spille følelesmennesket, den til tider dumdristige og etter hvert meget erfarne sabotøren. Jeg så for meg enda en halvforelsket umoden Jonny Vang-fyr som løp forvirret rundt.

Det fine med fordommer er at de kan justeres eller avvikles. Filmen "Max Manus" er blitt utrolig bra. Jeg så den i går. Aksel Hennie var helt strålende som supersabotøren. Hvordan han skiftet sømløst fra ivrig idealist til nervespent aksjonist i løpet av krigens fem år.

Jeg velger å la Erling Fossens kronikk i Aftensposten stå ukommentert. Han hadde dessuten ikke sett filmen. Dette er intet helteepos, ingen glamorøs skildring. Heller en nøktern fremstilling av hvilket helvete krig og okkupasjon er - hva det gjør med folk. Og hvilken pris man tydeligvis må betale for å spille så høyt med egne og andres liv.

Utrolig gode skuespillerprestasjoner - selv bittesmå roller, feks Kjersti Holmen som bekymret mor til en av ungguttene fra Akers Mek som ble vilkårlig arrestert som tysk hevn etter et bomberaid på havna. Guttene ble like etter skutt på Akershus festning.

Jeg har lest mye om Gestapos Siegfried Fehmer, men her ble han et menneske. En som er håpløst forelsket i det norske, som ikke forstår at nordmennene verken vil ha ham, soldatene, Hitler eller hans ideologi. Torturisten som spiller Griegs "Mor Åses død" mens de skal pine sannheten ut av Manus' venn Tallak. Han hengte seg på cella for å ikke røpe kameratene.

Å først hoppe ut fra leiligheten sin da NS-politiet kom - deretter klippe seg ut av gipsen på Ullevål sykehus og unnslippe vaktholdet. Action-skruen som strammet til. Kretsen rundt Manus, én etter én blir de plukket ned av tyskerne etter Oslogjengens aksjoner. Max Manus skyldfølelse for at det er han som (over)lever - og de andre som dør.

Man skal være utrolig forsiktig med å utrope såkalte "mesterverk". Denne filmen vil jeg sammenligne med "Michael Collins" - om iren som la grunnen for terroristorganisasjonen IRA - et "nødvendig" onde i å kvitte seg med engelskmennene.

- Must it come so cruel, and oh so bright? skrev Leonard Cohen.

Til hvilken pris?

Kongsvinger er nevnt to ganger i filmen. Manus og resten av kompaniet av frivillige kom rett fra Vinterkrigen i Finland og midt opp det ikke spesielt sterke forsvaret av Kongsvinger april 1940.
- Det var mange som det gikk mye verre med enn Max Manus etter krigen, sa grenselosen som ble sitert i dagens avis.

Se filmen og døm selv.