I kveld har jeg gjort noe kjedelig som snart ingen gidder. Jeg har bøtet ei gammel strikkejakke. Ikke at den er så pen, men jeg har hatt den lenge, mønsteret er en forenklet variasjon av setesdalskofta, den er maskinstrikket mørkegrå med hvite "lus" og mønster, ikke noe "kul" eller "pen". Ulla er myk og jakka stikker ikke.
Jeg begynte å bruke den da jeg gikk med eldstemann for 14 år siden, med prolapsrygg, bekkenløsning og opphovna bein, senere ammejakka i den kalde og trekkfulle leiligheten, den jeg gikk med om natta da han gråt og ikke ville sove, den han gulpet på, klamret seg til da han gikk sine første skritt. Den passet uansett hvor mye eller lite jeg veide. Jakka har noe så sjeldent som en solid glidelås som holder fortsatt selv etter intens bruk i mange år.
Jeg gir gjerne bort klær som ikke passer til Frelsesarmeen. Noen ganger har jeg sett at folk har kjøpt dem og vært strålende fornøyd med kjøpet. Ikke at jeg sa at det opprinnelig var min genser, moderns bukser eller Lille Hjertes bluse. Denne jakka har jeg vegret meg veldig for å sende vekk. Den har ligget i pappeskene med de andre klærne som skal til nye eiere - men blitt "reddet" i siste liten.
I dag var jeg på Frelsesarmeens bruktbutikk igjen. Der fant jeg denne jakka i rødt og grønt - veldig pent strikket - den var til og med brettet sirlig og dampet forsiktig med klede og strykejern - neppe brukt, som de godt voksne jentene i butikken og jeg ble enige om.
Kanskje den som fikk den døde? Eller at jakka - da den endelig var ferdig strikket, ikke passet? Eller kanskje ble den gitt bort til noen som ikke likte verken fargen eller snittet? Derom tier historien, men strikkejakka er helt fin - den ble til og med godkjent av Lille Hjerte.
Jeg fant også en hjemmestrikket lue til henne og ei svart tynn ulljakke med slike bånd som modern monterte på de to koftene hun strikket til seg og fadern på 60-tallet. Sannsynligvis norskprodusert fabrikkstrikk fra noen tiår tilbake.
Prisen for to strikkejakker og ei lue? 150 kroner.
Her ses "gromjakka" med en detalj fra ermet.
Han var her for to måneder siden og skrek så høyt at sønnen våket og lurte på om det var menneskehyl eller kanskje gjengangere som valgte seg fullmånen. Det skal gå en enslig ulv - ikke varulv, i nærområdet. 
En veldig hard versjon av vinterforkjølelsen har husert i vårt lille rede i snart to uker. Hoste-stafetten har gått fra Lille Hjerte, meg til Førstefødte og Mannfolket, tilbake til meg og Lille Hjerte igjen. Hva nå hensikten var å bli dårlig i to omganger.
Det er sjelden jeg ser på TV, tiden strekker ikke alltid til - hverdagene løper i beina til hverandre. I kveld ble jeg sittende og se på dokumentaren på NRK om Jimmy Rosenberg, gitarist og vidunderbarn som narkorusen har ødelagt. Det er et håp at han en gang kan opptre som den fantastiske solisten han en gang var. Jeg kjente meg igjen på Montmarte. Paris, mon amour, Hvor mange ganger Jimmy Rosenberg har skuffet gitarist Jon Larsen i Hot Club de Norvege...
I kveld har jeg gjort noe kjedelig som snart ingen gidder. Jeg har bøtet ei gammel strikkejakke. Ikke at den er så pen, men jeg har hatt den lenge, mønsteret er en forenklet variasjon av setesdalskofta, den er maskinstrikket mørkegrå med hvite "lus" og mønster, ikke noe "kul" eller "pen". Ulla er myk og jakka stikker ikke.
Har du du sett noe mer rocka? Omtrent like tøff som Johnny Cash. Kinnbartene og sleiken til Elvis. Poeten Hans Børli fotografert på slutten av 60- eller begynnelsen av 70-tallet, tror jeg. Tømmerhogger og dikter. Oppvokst i små kår på en husmannsplass på Fjeldskogen. Naturpoesiens kanskje fremste apostel. Født og oppvokst i Eidskog, min hjembygd. Jeg møtte ham en eneste gang. Da var jeg ei lita jente som syntes han var en hyggelig mann. Ikke visste jeg at han var så kjent. 
